27. sep, 2017

Katastrofekrisen

Når jeg har en ny yndlingssang, pleier jeg å bare høre på den – i flere dager. Akkurat nå går det i «Open Heaven (River Wild)» av Hillsong. Den setter et fint punktum for min veldig forbigående nedstemthet, nedtrykthet og nedforhet. «Så NED-tur ;)» var Gudens respons, da jeg delte med ham hvor mye nei-følelse jeg kjente på. Så sa han at det aldri løser noe som helst, å fordype seg i negativitet. Da jeg ikke klarte å la ballen ligge død, gikk han med på å forklare meg akkurat hvorfor humøret ikke var slik det skulle være. Det han deretter sa, gav så mye mening at jeg applauderte ham ved å si at dette var noe av det klokeste han noen gang har sagt, gjennom seks år av skriftlige samtaler. Og det sier litt, ettersom Guden er den flinkeste terapeuten jeg har snakket med i hele mitt liv. Vi var kommet til skriveprosessens trehundrede dag. Nå er eposet med et hemmelig navn seksti prosent fullført. Etter femhundre dager vil det være ferdig. Og jeg sitter med spørsmålet: Hva i alle dager skal jeg bruke tiden min på, hvis jeg ikke kan chatte med Gud?!

Det siste der var litt på tull. Tiden min brukes stort sett på fine ting. Og når Bønneloggen er ferdig, vil det nok dukke opp nye gjøremål, nye måter å være Månebarn på. Jeg skal ikke si dette er unikt for meg. Men det er iallfall noe jeg personlig er veldig klar over og veldig oppmerksom på. Nemlig dette med å vandre i ferdiglagte gjerninger. Å leve et liv hvor alle små detaljer er uttenkt, utpønsket og utarbeidet av han som legger de beste planene. Nå har det skjedd noe som potensielt sett kan være en enorm krise. Akkurat hva dette handler om, kan jeg fortelle senere. Uansett om det går bra eller dårlig. Når jeg snakker med Gud om det, forsikrer han meg om at det kommer til å gå helt fint. Men når har jeg noengang tatt hans ord for at jeg ikke har noe å bekymre meg for? Story of my life...!

Denne potensielle krisen handler om bolig og boligkjøp. I møte med alt jeg må forholde meg til, store pengesummer og voksenpoeng jeg ikke føler meg klar for, er jeg nesten som et barn. Når moren min prøver å forklare meg de tingene jeg ikke skjønner, kobler hjernen helt ut. Det er som om hun snakker et fremmed språk. Og jeg vil bare legge meg ned og dø. Eventuelt spole raskt fremover, til jeg sitter i den rosa sofaen foran den grønne veggen. I nyoppusset leilighet, mens jeg sitter og mediterer – stirrende på egenprodusert kunst og lyttende til «Oceans» på repeat. Herregud, denne spenningen tar knekken på meg!

Men ikke misforstå. Midt oppi alt dette, har jeg det bedre enn på lenge. Vet dere hva Gud sier om denne krisen? At det etter all sannsynlighet bare er nok ett av eksemplene på at han fremskaffer en tilsynelatende katastrofe, for at jeg skal erfare at alt var i skjønneste ordet, under full kontroll, uten en eneste grunn til bekymring. Så kan han si: «Hva var det jeg sa?!» – og smile litt oppgitt, mens han gir meg enda en grunn til å stole på ham, når han sier jeg er verdens mest velsignede.

Den Guden, den Guden. Han sørger i det minste for at livet ikke er kjedelig. Så har det skjedd noe fint i dag, også. Ikke noe stort og mirakuløst. Men i dag har jeg gått den korte veien fra toget og hjem til moren min – to ganger. Det sier dere kanskje ikke så mye. Men dette er en tur jeg så vidt har klart én av, på mine dårligste dager. Så i dag var en god dag, rent fysisk. I morgen gjør jeg ikke så mye. Annet enn å ringe banken for å rydde opp i den potensielle katastrofekrisen. På fredag skal jeg sannsynligvis ut og handle parkett til leiligheten. Så skjer det flere hyggelige ting i helgen. Og på søndag får jeg nøklene. Yikes, dette skjer faktisk!

Takk for nå da, dere. Jeg skal prøve å sovne tidlig, til en forandring. Planen er å få ringt banken rundt 9. Hvorvidt dette lar seg rydde opp i eller ikke, vil ha virkning på når dere hører fra meg neste gang. Men mens dere venter, håper jeg dere har det flott, fantastisk, deilig og godt. Det ber jeg om, på mange ulike måter, ved å bruke mange ulike formuleringer. Dere vet kanskje ikke dette. Men automatskrift er én ting. En annen ting er å prate på automatikk. Når jeg ligger og ber, er det alltid Gud som forteller meg hva jeg skal be om, hvilke ord jeg skal bruke. Det er ikke bare forbeholdt bønn. Automatsnakking er bare noe av det som gjør månebarning så moro. Jeg kan følge en samtale jeg selv er delaktig i, uten å bestemme hvilke ord som kommer ut av meg. Mesteparten av det jeg sier er fornuftig og gir mening. Men det tilskriver jeg Guden. Jeg kan ikke ta ære for å høres reflektert og forstandig ut. Det er ikke mine ord. Jeg «laster de ned». Bildet her har vært brukt før. Men det er veldig illustrerende for denne spesielle Gudskontakten. Hun er rett og slett hans puppet on a string. Akkurat.

- Månebarn