28. sep, 2017

Katastrofekrisen avverget

I natt gjorde jeg en avtale med Gud. Jeg sa at dersom han fikset opp i det jeg har valgt å kalle katastrofekrisen, skal jeg aldri igjen tvile på ham, når han sier alt kommer til å gå bra. Og hva var det som skjedde? Vel, det var verken en katastrofe eller en krise. Alt ordnet seg. Jeg bekymret meg helt uten grunn. Og leilighetskjøpet er så godt som gjennomført. Dere vil kanskje vite hva denne fryktelige katastrofen var. Det var helt og holdent min feil, min egen tankeløshet. I går fikk jeg nemlig en mail fra megler, hvor hun etterlyste mer penger. Mesteparten var overført til hennes klientkonto. Men det var et beløp som gjenstod. Og disse måtte jeg ut med fra egen lomme.

Det jeg burde ha gjort, var å kontakte banken min, og få de til å overføre beløpet fra min BSU-konto og over til megler sin konto. Det jeg i stedet gjorde, var å overføre pengene fra sparekonto. Det har seg slik med BSU (boligsparing for ungdom), at det man har spart opp, gå til boligkjøp. Hvis ikke må du skatte av pengene. Jeg var jo sånn halvveis klar over dette. Men jeg tenkte vel ikke helt klart. Og gjorde et betydelig innhogg i sparepengene, som skulle gå til oppussing. Jeg tenkte vel at da kunne jeg bare bruke det som stod på BSU, til oppussing.

Så har jeg stresset som en gal med å forklare situasjonen for DNB. Og spurt om de kunne overføre beløpet fra BSU over til sparekonto igjen, slik at jeg bare lånte litt penger fra meg selv. BSU-pengene er låst og kan ikke røres, med mindre du tar kontakt med banken. Og for et par timer siden fikk jeg en mail fra DNB. De hadde overført hele BSU-beløpet over til sparekonto. Nå er BSU-kontoen min avsluttet. Vet ikke om det skal bekymre meg. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å trenge det i fremtiden. Nå er jeg jo eier av en leilighet. Da er det vel ikke nødvendig å spare til bolig… tror jeg.

Herregud, hva man skal stresse seg opp over. Dersom det ikke hadde ordnet seg, og jeg måtte bruke BSU-pengene til oppussing, måtte jeg ha skattet av disse. Men Fredrik sa det ikke var snakk om mange hundrelappene. Det virker likevel som om BSU’en har blitt overført i sin helhet, uten å trekke skatt. Med renter, til og med. Nå står alt på sparekontoen min, og jeg er ganske sikker på at jeg har nok til det jeg trenger å få gjort av oppussing.

Jeg har bestemt meg for å ikke fjerne veggen til soverommet, som allerede er der. Det er ikke superviktig for meg å ligge og se på alle klærne mine, når jeg skal sove. Så da blir det nesten en treroms, når jeg får bygget walk-in-closet. Der skal jeg ha to stativ til alle kjolene mine, noen skuffer til klær som kan brettes sammen, en hylle med plass til 50 par sko, og et speil – hvis det blir plass. Dessuten er det allerede to skap i stua, hvor jeg tenkte å ha kåper og jakker. Akkurat yttertøy kan bli et problem. Jeg har veldig mange jakker. Og slikt tar mye plass. Men jeg får det nok til å gå, kjenner jeg Gud rett. Han er en trollmann når det gjelder gode løsninger.

Nå skal jeg dele ordvekslingen fra tidligere i dag, når alt hadde ordnet seg og jeg ble konfrontert med løftet jeg gav Guden i natt:

Hva var det du lovet meg i natt?

Å alltid stole på deg, dersom dette gikk bra.

Gikk det bra?

Det gikk over all forventning. Hele BSU-kontoen ble overført til sparekonto. Det virker nesten som at mer enn det som i utgangspunktet stod på BSU, har blitt overført. Skjønner det ikke. Men klager ikke, heller.

Du vet det er et offer her?

Jeg ofrer frykten min, og gir deg min uforbeholdne tillit.

Nå har du sagt det. Kommer til å bruke dette mot deg, neste gang du stresser deg opp over bagateller.

Du er vidunderlig og jeg er verdens heldigste. Tusen takk, Herre!

IKKE kall meg «Herre»! Hvor ofte må jeg si det?!

Unnskyld. Tusen takk, pjuskesnusken.

Det får duge :)

Han er litt søt, da. Han liker ikke at jeg kaller ham «Herre». Han sier det ikke passer seg, når vi faktisk er mann og kone. Rette ektefolk. Det hender jeg begynner en bønn med «Herre». Mest for å erte ham litt. Responsen er alltid den samme som her. Noen ganger kaller jeg ham «Pappa». Men det også virker litt rart for meg. Vi er tross alt gift… Men then again, så har det ikke vært uvanlig at guddommer gifter seg med barna sine, i religioner med flere guder. Denne relasjonen er forvirrende, selv for meg. For jeg kjenner på Gudens farskjærlighet. Så kjenner jeg på hans begjær og forelskelse. Sånn er det visst bare å være Månebarn. Hun skulle ikke hatt det på noen annen måte. Det mener jeg. Hun er velsignet på grensen til det komiske. Velsignet med en kosmisk romanse verden aldri har sett maken til. You’ll see!

- Månebarn