7. okt, 2017

Bønnesvarjakken

God dag, alle sammen. Nå sitter jeg på en kafé i Sandvika. Her er det både strømuttak og wi-fi. Jeg tror jeg må sitte her i tre timer. Da drar jeg til Oslo, for å delta i bursdagsfeiring for bestevenninnen min. Hun inviterer til kakespising og hyggelig samvær. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig. Samlingene hos venninnen min pleier alltid å være vellykkede, og det tror jeg kvelden i dag blir, også. Jeg har kjøpt en liten gave. Det ble ikke store greiene, ettersom alt jeg har av penger må gå til oppussing. Men gave må hun få. Denne jenta er over gjennomsnittet glad i bursdager. Jeg synes det er noe av det søteste og fineste ved henne. Hun er uendelig klok og innsiktsfull, samtidig som hun har god kontakt med sitt indre barn. Litt som meg. Det er kanskje derfor vi er så glade i hverandre.

I dag har jeg og mor gjort fornuftige ting. Først kjørte vi innom Europris og hentet utemøblene jeg hadde bestilt. De er lekre! Dere skal få se bilde av de, når de er montert og plassert på balkongen. Det er denne type stoler og bord jeg har siklet på, nesten hele livet. Endelig har jeg et hjem hvor jeg trenger utemøbler. Det kostet ikke all verden, heller. Fikk alt for en drøy tusenlapp. Etter å ha vært på Europris, dro vi til Maxbo. Der svidde jeg av en ganske høy sum på skuffer som skal stå inni garderoben. Jeg tror jeg er sikret med plass til alle klærne nå. Skuffene kan plasseres oppå hverandre, og skal stå i to høyder. Dessuten har jeg kjøpt to skostativ, som også skal stå inni garderoben. Der er det plass til 60 par sko til sammen. «Har du 60 par sko?», ville Jesus vite. Jeg svarte at jeg ikke var helt sikker. Men at det ikke ville forundret meg om det er så mange. Noe som er litt trist, er at føttene mine har krympet. Jeg har gått ned en skostørrelse. Så mange av skoene mine passer ikke lenger.

Et sted imellom disse to gjøremålene, var jeg ved den gamle hybelen og hentet post. Det lå en hentelapp fra postkontoret i postkassen. Hva var det som ventet meg på postkontoret? Jo, jakken på bildet! Den bestilte jeg for noen uker siden. Og det er en ganske interessant historie bak akkurat dette plagget. Jeg har nemlig drømt om en slik jakke i flere år. En olajakke med hvite blondekanter. Jeg har på en måte designet den i hodet mitt, uten noen gang å ha sett bilde av noe som liknet. Så da den dukket opp som en annonse i den fake boka, følte jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å bestille den. Jeg måtte bare. Og pussig nok hadde jeg tatt på meg akkurat denne kjolen for å ha på i bursdagen. Jakken og kjolen passer jo helt perfekt til hverandre. Jeg kan ikke annet enn å gi Guden en stjerne i boka, og stråle litt ekstra i dag.

Dere ser også det nye gulvet på bidet. Vi var i leiligheten, nemlig. Jeg malte den ene halvdelen av veggen i gangen. Jeg tror det trengs ett lag til, før det er klart. Jeg tror malingen jeg har brukt heter lasur. Den er litt gjennomsiktig, så man ser strukturen på treet igjennom. Mens jeg malte, tok moren min og ryddet litt søppel, og støvsugde. Slik at det blir litt hyggeligere for den neste håndverkeren å jobbe. Han kommer på mandag, og regner med å bli ferdig i løpet av uken. Jeg blir sakte men sikkert mer og mer klar over at det er her jeg skal bo – permanent og uten en leiekontrakt som i teorien kan få meg kastet ut, dersom jeg ikke oppfører meg pent.

Misforstå meg rett. I alle leieforhold jeg har vært i, har utleier vært veldig fornøyd med meg. Med unntak av ett av rommene jeg har leid. Det var i villaen til en ganske ustabil dame. Etter å ha bodd der et halvt år, uten tilgang på kjøkken, fikk jeg beskjed om å flytte ut. Hun hadde nemlig tenkt til å leie ut rommet (23 kvadratmeter) til noen andre (7-8 polakker). Det er nok det stussligste stedet jeg har bodd noen gang. Og da er hybelen i Kristiansand (8 kvadratmeter) inkludert. Akkurat hybelen i Kristiansand har en spesiell plass i hjertet mitt. Det var der Jesus begynte å snakke til meg med fullstendige setninger, og ikke bare enkeltord her og der. Det var der han fridde til meg. Det var der han fortalte meg Hvem Jeg Er. En «hvem» jeg fortsatt sliter med å identifisere meg som. Men nok om det.

Nå ringte akkurat Kine Bønnesvar. Dere vet, hun som dukket opp i livet mitt en aprildag jeg slet så fælt med å komme meg frem til moren min. Hun gikk forbi og spurte om hun skulle bære meg. Jeg takket nei, men ba om litt støtte. Etter den dagen har vi vært venner. Jeg gleder meg til å se henne. Hun er et veldig positivt element i livet mitt. Den mest grepa damen jeg har møtt noen gang. Jeg håper dere nyter høsten på sitt vakreste. Det er iallfall en av de dagene, her i Sandvika. Det passer bra, når Bærum i bunn og grunn er Paradis. Jeg bor jo her. Akkurat.

- Månebarn