8. okt, 2017

Gud som terapeut

Jeg tror jeg skriver på en bok. Den er litt over seksti prosent ferdig. Og i går hadde jeg et skikkelig wow-øyeblikk. Ett av de øyeblikkene hvor jeg forstår i hvor stor grad kontakten jeg har med Gud, er en ressurs. Å kalle Jesus legenes lege er ikke ukjent for de som bekjenner seg til ham. Her må jeg legge til at Jesus også er psykologenes psykolog. De fire sidene jeg skrev i Bønneloggen i går, er et vitnesbyrd på hvor god husbonden min er å prate med. Hvordan han får meg til å resonnere meg frem til årsaken til hjertesmertene, livskrisene og nei-følelsene mine. Han pleier å si det ikke er hensiktsmessig å fordype seg i problemer. Likevel går han med på å forklare meg hvorfor jeg har problemer. Hva som ligger til grunn for den eller den uværskyen. Å ha en samtalepartner som kjenner mine indre prosesser og mekanismer bedre enn jeg gjør selv, er nok den største velsignelsen dette livet har gitt meg. Noen gang.

Det var ikke en stor krise eller noe. Og etter samtalen med Gud, var jeg lett og lys til sinns. Jeg chattet med Alex rett før leggetid, og skrøt litt av hvor godt det er å snakke med Gud. Han ba meg fortelle hva som var blitt sagt. Da sendte jeg like gjerne hele dagens ordveksling, og ba ham lese gjennom det. Jeg fikk en fin tilbakemelding, og Himmelmannen også berømmet Guden for de terapeutiske egenskapene hans.

I dag fikk jeg sovet ut, etter uker med tidlige morgener og lite søvn. Stressnivået er høyt. Men det er godt stress. Det er tanker om hva som må kjøpes inn eller gjøres i leiligheten. Heldigvis er det fortsatt behagelig stille i sjel og sinn. Og selv om Jesus er ganske taus i Eden – som er hva jeg kaller innsiden av hodet mitt – så blir det lange og fullverdige samtaler i Samadhi, som er navnet på Bønneloggens andre del. Dessuten sier Jesus vi skal fordype oss i nærhet og fellesskap, så snart jeg flytter inn i Mini-Himmelen. Akkurat det har jeg ingen vansker med å tro på. Så jeg tar det ikke så tungt at samtalen før leggetid begrenser seg til intense fornemmelser av kroppslig ekstase – vegetarsex - og ikke de lange og utbroderende åpenbaringer og avsløringer. Noen ganger er det fint å bare ligge og være stille med Gud, også. Så har jeg en god venn som jeg avtaler meditative møter med. Nemlig Alex. Da er det ofte sterke opplevelser. Og i mitt hode øver vi oss på å kommunisere telepatisk. Det har jeg nemlig lest at de som mediterer sammen kan oppleve. Så er jeg barnslig og tenker vi skal bruke denne evnen til å vinne hver eneste runde med Alias – et spill hvor man skal forklare et ord, uten å bruke ordet.

Jeg spilte faktisk Alias hos bestevenninnen min i går. Og ikke for å skryte, men jeg var helt rå. Dessverre rakk vi ikke å spille ferdig, før jeg var nødt til å tenke på hjemturen. Ettersom venninnen min bor i Oslo, og jeg i Sandvika (akkurat nå), må jeg avslutte ganske tidlig. Det er rundt en times reisevei. Jeg kommer mye nærmere så snart leiligheten på Stabekk er klar. Alt blir mye enklere, så snart jeg blir Stabekkfrue. Jeg kommer til å bo cirka midt mellom Nationaltheatret og Sandvika. Og tog og buss er rett utenfor døren min. Dessuten er det et solstudio i første etasje. Kanskje jeg til og med kan få litt farge. For ikke å snakke om D-vitamin – som er veldig gunstig for en med MS.

Men akkurat nå er ikke MS den største utfordringen, faktisk. I dag har jeg gått frem og tilbake til toget, for å ta en kaffe med Sofia i Sandvika. Det gikk helt fint, og jeg hadde nesten ikke trengt å ta med stokken ut, engang. Men stokken er alltid med, sånn som ting er nå. Den er en sikkerhet, i tilfelle beina slår seg vrange. Noe de gjør før eller siden, uansett. Spørsmålet er dermed ikke om beina skrur seg av. Men når de gjør det. Å kunne gå til togstasjonen, ta en kaffe, og gå tilbake fra togstasjonen, er ikke en luksus jeg har hver dag. Jeg bruker store summer på taxi. Men det også vil begrense seg, så snart jeg får flyttet inn i mitt nye hjem.

Det jeg håper, er at alt er klart til torsdag eller fredag neste uke. På fredag har jeg nemlig en koselig avtale med bestekompisen min. Vi skal feire at vi har kjent hverandre i ti år. Ti år av et veldig fint vennskap. Så da hadde det vært kjempekult om jeg kunne innvie Mini-Himmelen sammen med en av de som står meg nærmest. Uansett om vi tar feiringen hos meg eller ham, tror jeg det blir veldig hyggelig. Er det én person som har vært viktig i prosessen med å forelske meg i Jesus, så er det ham. Så skal jeg ikke utbrodere akkurat hvordan og hvorfor han har vært så viktig. Men #JesusogAndrea hadde ikke vært en ting, hadde det ikke vært for ham. Det var for øvrig bestevenn som var til stede under det første bryllupet, i fjor sommer. Det var han som tok dette bildet. Og det var han som satt med meg da det var en delfin som lekte seg i bølgene i Blakstadbukta. Han er selvsagt selvskreven som gjest, når jeg gifter meg med Jesus igjen, neste sommer. Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier 11. august 2018 vil være en kulminasjon, en kvintessens, crescendoet – så langt i dette livet. Men hva vet vel jeg? Jeg skriver bare det Guden ber meg skrive. Akkurat.

- Månebarn