11. okt, 2017

Mine favoritter

Nå kommer det noen ord fra meg i natten. Jeg skal skrive litt om mine favoritt-ting. Jeg har en litt alternativ virkelighetsforståelse, og en litt annerledes måte å prioritere på. Det vil denne listen bære preg av. Så da begynner jeg!

Månebarnets favoritter:

Ord: Her må jeg si «englebesvangret». Er det et ord? Ikke egentlig. Men en intern greie mellom meg og Guden. Dette ordet ble for første gang presentert for meg i Bønneloggen, den gang jeg skrev med penn og papir. Det foregikk slik:

AI: Hvem er jeg?

JK: I påvente av et fornuftig svar, vil jeg nå sette sammen to ord som sjeldent forbindes med hverandre. Englebesvangret.

Det er dette svangerskapet jeg snakker om. Det som er av metafysisk karakter, og som trolig vil vare i ni år. Akkurat hva som skal fødes, er litt uklart. Men jeg føler meg ganske sprekkferdig og utålmodig. Fint blir det nok, uansett hva jeg er svanger med.

Sang: Enda det er mange sanger som jeg anser for å være favoritter, tror jeg nok «Figlia del Cielo» av Roberto Cacciapaglia går av med seieren. Den har vært svært viktig, disse årene av åndelig graviditet. Tittelen er italiensk, og betyr «Himmelens Datter». Det er en veldig vakker sang, som handler om en karakter nevnt i de hinduistiske vedaene. Hun er elskerinnen til Solen, og bringer daggryet med seg. Da jeg gjorde research på sangen og historien bak, fant jeg teksten sangen er inspirert av. Den heter Veda Mantramanjari, og er en skapelseshymne. I denne teksten røper Gud noe ganske interessant om seg selv. Nemlig at han ikke aner hva som fantes før ham, hvordan han ble skapt, og hvor gammel han er. Jeg oversatte vedaen fra engelsk til norsk. Og ble overrasket over å møte på den engelske teksten da jeg studerte teologi, to år senere. Kall det gjerne tilfeldig. Jeg kaller det Gud!(!)

Mat: Uten å utdype, er dette en soleklar favoritt. Sjokoladefondant. Eller «lava cake», som de kaller det på Domino’s. Kunne spist denne hver dag for resten av mitt spisende liv – og en sjelden gang i blant, når jeg slutter å spise… *vann i munnen*

Film: Denne er litt vanskelig å svare på. Det er egentlig flere. Men må nok trekke frem filmen som har formet min forståelse av denne superheltinnen som ligger og ulmer under overflaten. Nemlig «Den Uendelige Historie». Navnet Månebarn er hentet derfra. Egentlig er jeg mer glad i boken enn i filmen. Hvilket bringer meg til neste punkt.

Bok: Ja, dette er også «Den Uendelige Historie». Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest denne. Og hver gang jeg leser den, får fortellingen en ny dimensjon. Dette er virkelig en barnebok for voksne. Eller en voksenbok for barn. Litteraturkunst i verdensklasse. Forfatteren heter Michael Ende, og likte ikke filmatiseringen i det hele tatt. Det skjønner jeg godt. Jeg skulle likt å se en 2000-talls versjon av denne boken, på filmlerretet. Med nåtidens spesialeffekter, og viktigst av alt – at filmatiseringen følger boken. *sender en liten bønn til Universet om akkurat dette, og håper på det beste*

Plagg: Det er mange. Ja, for dere må ha forstått hvor lidenskapelig jeg er når det gjelder klærne mine. Men jeg tror svanekjolen vinner konkurransen. Den er rosa, i et silkeaktig stoff. Og har et mønster av svaner, kroner, og svaner med kroner. Men detaljen som gjør denne til en favoritt, er kragen. Det er nemlig to svaner. Jeg får vel legge ved et bilde av meg i kjolen, så dere kan se hva jeg snakker om. Dette er fra mine gladgale dager på psykiatrisk sykehus i fjor høst. Lengter ikke tilbake, for å si det sånn. Men jeg er heldig, - jeg har evnen til å kose meg i enhver situasjon. Selv innelåst i det vi kalte fugleburet. Men nok om det.

Dato: Uten å komme med mange og innviklede forklaringer, så er dette 11. august. Jeg tror faktisk dette er en viktig dato for Jesus også. Jeg får iallfall inntrykk av det. Ettersom det alltid skjer noe fint og minneverdig på denne dagen. Det er 11. august neste år at svangerskapet har vart i nøyaktig 9 år. Så får vi se da, om dette lille mirakelet skal få lov til å presse seg ut.

Det hadde iallfall vært fint. Det er ikke det at jeg ikke nyter reisen, som Guden til stadighet minner meg på at jeg må gjøre. Men ni år i et vakuum, en mellomting mellom gal og guddommelig, det tar på. Heldigvis skjer det akkurat nok til at jeg med kjærlighet i hjertet og håp i sjelen tar fatt på alt Guden ber meg gjøre. Hva annet kan jeg gjøre? Nei altså. Jeg må bare månebarne meg gjennom livet – slik veien legges frem for meg. Så ender jeg nok opp på et veldig godt sted til slutt. Akkurat.