14. okt, 2017

Varulven

God dag, alle sammen! Nå skal jeg fortelle en historie jeg ikke har fortalt på lenge. Når sant skal sies, tror jeg ikke den er nevnt på denne bloggen, noen gang. Vi går ganske langt tilbake i tid. Til før jeg fikk MS, men etter at Gal med stor G var en ting. Nærmere bestemt høsten 2010. På den tiden jobbet jeg som miljøarbeider i en bolig for utviklingshemmede. Det var koselig jobbing. Jeg hadde jobbet der i noen år, og var blitt veldig glad i beboerne i boligen. Historien jeg skal fortelle, skjedde i tiden da jeg avviklet arbeidsforholdet. Jeg hadde begynt på skole i Kristiansand, og tok meg bare en helg hjemme på Østlandet når jeg skulle jobbe. Men det krevde at jeg måtte gå glipp av hele dager på skolen. Så det holdt ikke i lengden. Dermed måtte jeg si opp. Men ikke uten å etterlate et minne om meg.

Det jeg skal fortelle om nå, involverer to av beboerne. Jeg kaller dem Gunnar og Marius. Men de het egentlig noe helt annet. Begge disse var voksne menn, med ulike utfordringer i hverdagen. Gunnar hadde en sykdom som gjorde at han fungerte nesten som et barn. Han så «helt vanlig» ut. Men når man ble kjent med ham, forstod man hvor vanskelig det meste var for ham. Han hatet forandring. Ordene «uventet» og «tilfeldig» var synonymt med «katastrofe». Ting måtte skje slik han var vant til, og hverdagen var lagt opp deretter. Han hadde det man kan kalle «papegøyespråk». Han gjentok ord og fraser folk hadde sagt til ham, uten egentlig å skjønne hva ordene han sa betydde.

Marius var av en helt annen karakter. I løpet av de fire årene jeg jobbet der, forstod jeg egentlig aldri hva det var som feilet ham. Det virket faktisk som at ingen egentlig visste hva slags diagnose han hadde, eller hva som lå til grunn for vanskelighetene hans. For det var mye som var vanskelig for ham. Men noe jeg klarte å forstå, var at han aldri helt fant seg til rette med båsen og stempelet til en psykisk utviklingshemmet. Han snakket om at han skulle bli arbeidsleder i den verna bedriften han jobbet i, og at han studerte for å ta lappen. Jeg tror det han ønsket mest av alt, var å være «en fornuftig kar».

Det som skjedde, som sannsynligvis var en oppvekker både for meg og for Marius, var en oppdagelse jeg gjorde – den nest siste helgen jeg jobbet. Jeg, Gunnar og Marius var ute og gikk en liten tur i nabolaget. Plutselig stoppet Marius. Jeg lurte på hva som var galt. «Han sier jeg ikke kan gå den veien», var svaret. Da spurte jeg hvem «han» var. Det ville ikke Marius fortelle meg. Men i løpet av den korte turen, forstod jeg at problemet til Marius rett og slett var at han hørte stemmer. Om det var én eller flere, er ikke så viktig. Poenget er at denne stemmen hadde gjort livet til Marius vanskelig, så lenge han hadde levd. En stemme som alltid sjefer med deg, som nekter deg å gjøre de enkleste ting, ta de mest banale valg. I lys av denne oppdagelsen, forstod jeg plutselig hva som plaget denne mannen.

Jeg brukte helgen på å overtale Marius til å slutte å høre på stemmen. Jeg utfordret ham til å velge selv, da vi var i butikken. Å stå på Meny og kjøpe pastasaus var vanskelig for ham, når det var så mange å velge mellom. Men jeg pushet på, og nektet å velge for ham. Da han endelig klarte å bestemme seg, så begge det som en liten seier. Da stemmen ba Marius drikke teen sin mens den var kokende varm, eller sa at han ikke fikk gå med vinterjakke, enda så kaldt det var – ba jeg Marius høre på meg. At stemmen bare var ute etter å ødelegge for ham. Men at jeg var glad i ham, og bare ville ham vel. Noe som var veldig sterkt for meg å se, var hvordan han – helt konkret – forandret seg, når han hørte på stemmen. Det var som om en rullegardin ble dratt ned i sinnet hans. Ansiktet hans ble mørkt. Lyset i øynene forsvant. Men jeg kunne også se hvor glad Marius var over at noen forstod hva det var som hadde plaget ham, torturert ham mentalt, gjennom et helt liv.

Så skjedde det som understreker validiteten i denne historien. Det er ikke bare en gal dame som tror hun jobber for Gud. Gunnar som jeg nevnte innledningsvis, satt sammen med meg og Marius, den siste kvelden jeg arbeidet denne helgen. Mens jeg fortsatt jobbet med å overbevise Marius om å ikke gjøre som stemmen beordret ham til, sa Gunnar noe som var veldig utypisk ham. Noe innsiktsfullt og nærmest profetisk. Noe som gjorde Marius så glad at jeg nesten kjente det fysisk. For Gunnar sa dette: «Du må høre på Andrea. Du må høre på Gud. På den måten kan du bli en fornuftig kar». Jeg ble nesten litt overveldet av utsagnet til Gunnar, men sa til Marius at han hadde helt rett. Gunnar var ikke ferdig. Nå sa han: «Varulven må ikke få bestemme hva Marius skal gjøre. Det må Marius bestemme selv». Det satte et fint punktum for en intens helg. Og jeg dro derfra med en følelse av at jeg (og Gunnar) hadde gjort en stor forskjell i livet til Marius.

Beviset for det, kom måneden etter. Den aller siste helgen jeg jobbet. Det som ble møtt meg, var personalet som skrøt av Marius. At for rundt fire uker siden hadde han blitt så utrolig mye bedre, så utrolig mye mer selvstendig. Nå klarte han ting han tidligere alltid måtte ha hjelp med. De kunne ikke skjønne hva som var skjedd, men at det var en merkbar endring fra den ene dagen til den neste. Jeg var taus om oppdagelsen jeg hadde gjort, og det som hadde skjedd den forrige helgen jeg jobbet. Men alene med Marius på kafé, spurte jeg hvordan han hadde det. Da ble han mørk til sinns. Og sa at etter at jeg var der sist, hadde stemmen forsvunnet fullstendig. Men at nå, når han så meg igjen, var den tilbake. «Du vet, det er fordi den vet jeg har makt over den – og fordi den vet at det er du og jeg som vinner denne kampen. Bare fortsett med det du gjør. Ikke hør på ham. Så forsvinner han for godt», sa jeg.

Deretter så jeg aldri noe mer til Marius, Gunnar eller noen andre fra jobben. Jeg vet ikke om Marius ble en fornuftig kar, etter omgangen jeg gav stemmen i hodet hans. Kanskje bor han i boligen fortsatt. Kanskje tok han lappen og fikk seg en søt kjæreste – som jeg vet han alltid hadde drømt om. I mitt hode er det en fin historie. Men jeg hadde likt å visst hvordan den endte. Kanskje er den ikke ferdig enda. Sånn er det med Gud, vet dere. Et work in progress kan være uavklart i år, kanskje i tiår. Men Gud etterlater ingen løse tråder, sånn egentlig. Det er jeg trygg på. Så jeg gleder meg til å møte Marius igjen, og se forandringen Gud har gjort i livet hans. Akkurat.

- Månebarn