15. okt, 2017

Siste natt hos mor

Hei, alle sammen! Nå er jeg ganske spent. Om noen minutter kommer moren min og henter meg. Hvor skal vi? Jo, til den nye og nyoppussede leiligheten min. Nå skal håndverkerne være ferdig med jobben de har gjort. Jeg har ikke vært der på noen dager, og vet strengt tatt ikke om de er ferdige eller ikke. Men jeg sender en bønn opp til Gud om at det ikke venter ubehagelige overraskelser når vi låser oss inn. De være ferdige. For i morgen har jeg bestilt flyttehjelp fra et firma som driver med denslags. Hvis det er noe som ikke har blitt gjort, vil det være vanskeligere å få tatt i ettertid, etter at alle møblene er på plass. Er jeg heldig, er det bare en av veggene på soverommet som gjenstår. Ja, og noen skapdører som jeg må male. Men det er ikke superpresserende.

Jeg sliter litt med det bildet jeg har kjøpt. Ikke misforstå, jeg eier det og kan gjøre akkurat som jeg vil med den høyoppløselige filen. Men når jeg prøver å laste bildet opp til editoren hos de forskjellige fotobutikkene, blir store deler av bildet kuttet bort. Det er ingen av størrelsene som passer bildets dimensjoner. Dermed sendte jeg en forespørsel til en av fotobutikkene, og spurte om det hadde vært mulig å bestille et fotolerret på mine mål. Bildet er på rundt 14440 ganger 880 piksler. På ett eller annet vis skal jeg nok klare å løse det. For bildet skal opp på veggen!

*drar til leiligheten og gjør ferdig alt som skal gjøres før flyttingen i morgen*

Ja, nå var alt klart. Den grønne veggen er helt perfekt! Gulvteppet jeg har kjøpt ble rullet ut. Det var også perfekt. Dessuten har jeg montert en høyde med skuffer som skal stå inni garderoben. For ikke å snakke om skostativene. De ble satt sammen, og plassert der de skal stå, når skapdørene kommer på plass. Ettersom moren min vil at alt skal være perfekt i soverommet, vil jeg bli nødt til å sove i den delen av stuen som skal bli walk-in-closet, den tiden det tar henne å fullføre det som gjenstår. Så i et par uker vil jeg bokstavelig talt sove i skapet mitt. Som om det ikke har vært drømmen i flere år. Neida, jeg tuller litt. Der jeg bodde før, var soverommet og klesskapet praktisk talt samme område. Jeg brukte faktisk klærne som en romdeler, slik at sengen og stuemøblene ble litt adskilt. Men nå får jeg altså et soverom, en stue (med både sofa, salongbord, spisebord og kjøkkenstoler) OG en garderobe på flere kvadratmeter. Kunne jeg vært mer heldig?!

Jeg føler meg virkelig heldig. Jeg føler meg spesielt heldig som har den mammaen jeg har. Hadde det ikke vært for henne, ville jeg nok aldri ha klart å kjøpe leilighet. Enda mindre pusset den opp. Det var moren min som pushet meg til å gå på visning, en gang sent i august. Jeg hadde tapt to budrunder, og hadde ikke de høyeste håpene om å vinne denne. Kanskje jeg var så forberedt på å bli skuffet, kanskje mer enn tidligere, rett og slett fordi dette stedet og denne beliggenheten var så perfekt som det kunne bli, - at jeg ville spare meg skuffelsen, ved å ikke gå på visningen engang. Men så gikk det som det gikk. Og nå er jeg boligeier.

Litt etter litt begynner jeg å innse hva Guden mener når han sier jeg bare skal oppleve gode ting, bare ha medgang. At «skuffelse», «nedtur» og «antiklimaks» ikke burde være i listen over ord jeg bruker i det daglige. Den silen han bruker som et bilde på min tillit til ham, er ikke lekk lenger. Gud kan faktisk fylle vann i en bolle full av hull. Nå lengter jeg etter å flytte inn til dette nye hjemmet mitt. Kanskje det kan gjøre at jeg hører mer fra Gud, i de nattlige møtene våre. For det er noe som plager meg litt for tiden. Vi snakker sammen i Bønneloggen, side opp og side ned. Men når jeg prøver å dra i gang en samtale utenfor Word-dokumentet, er han plagsomt taus. Det er ikke det at jeg ikke kan snakke med ham. Men det begrenser seg til korte (men veldig koselige) ordvekslinger. Jeg tror det handler om at jeg har så mye annet å tenke på, med oppussing og flytting og alt.

Alt i alt har jeg veldig lite å klage på, da. Og selv om Guden ikke sier så mye, merker jeg hans tilstedeværelse i alskens små banaliteter og hyggelig kakestykker og finurlige synkronisiteter. Jeg tviler ikke på at tausheten hans nå, er en del av planene hans. Rett og slett for å skape en kontrast, til når jeg flytter inn i det nye hjemmet mitt. Så selv om Gal med stor G ikke gjør seg gjeldende i størst grad nå for tiden, kan jeg love dere at den fortsatt er til stede. Akkurat slik jeg liker det. Akkurat slik det skal være. Akkurat.

- Månebarn