22. okt, 2017

Der skapet skal stå

God morgen, alle sammen! Jeg våknet tidlig i dag. Hos min venn Philip. Det kommer nok til å gå noen timer før han er oppe og går. Men det går bra. Jeg har PC, jeg har kaffe og jeg har Jesus. Sistnevnte har jeg snakket litt med allerede i dag. Jeg skrev halvannen side i Bønneloggen. Som er den samtalen med Gud jeg har jobbet med de siste seks årene. Det er mye materiale. Tror ikke alt er for offentlighetens øyne, da disse samtalene er noe veldig privat og personlig. Likevel kan det være verden har godt av å lese det. Jeg setter Guds mektige tilstedeværelse på dagsordenen. Hvordan han spøkefullt og lattermildt hjelper meg gjennom store og små livskriser. Hvordan hans grenseløse kjærlighet viser seg i små, banale detaljer. Og hvordan jeg fortsatt, etter åtte år, tviler på hans gode vilje for meg. Mine tendenser til å lage katastrofe ut av det meste som går galt. Som aldri egentlig er noen katastrofe. «Du bare må ha noe å bekymre deg for, du», pleier moren min å si. Jeg tror faktisk selv hun er overveldet over medgangen jeg opplever. Så hvorfor disse stressetankene?

Det nyeste elementet av bekymring, handler om leiligheten min. Jeg har en angst for at den skal brenne opp. Jeg vet ikke hva som ville vært verst. At jeg kom hjem til nedbrent blokk, eller at jeg våknet av brannalarmens intense uling. I det siste scenariet ville jeg i det minste hatt en mulighet til å slukke brannen. Da jeg jobbet på en ungdomsskole for mange år siden, måtte alle de ansatte slukke en brann med brannslukningsapparat. Det har heldigvis blitt med den ene gangen. Og skal jeg stole på det Gud sier til meg, kommer jeg aldri til å behøve å slukke en brann. Men klarer jeg å stole på Gudens forsikringer? Nei. Story of my life. Jeg lever i en konstant skrekk for katastrofe. Ifølge moren min er det på grunn av min traumatiske oppvekst. Uten at jeg skal utdype akkurat hva traumet er.

Men det skjer egentlig bare fine ting nå. Sengen står ikke i skapet lenger. Nå er den på soverommet. Dermed har jeg fått frigjort masse plass i leiligheten. Og walk-in-closet’en tar form. Når skyvedørene er klare, kommer den første håndverkeren og installerer de. Jeg tror det skal være nok plass til alt. To stativ med alle klærne som skal henge, to kurvskuff-seksjoner og to hyller med sko. Blir det noe plass til overs, skal jeg klistre opp speil fra IKEA. Det er ikke et kjempestort behov for speil inni skapet, da jeg har et stort speil mellom stuen og gangen. Men håper det blir plass til åtte sånne selvklebende, små speil. Om jeg fester de på veggen eller på innsiden av skapdøren, finner jeg ut av. Ja, så må jeg ha en lampe. Tenkte å henge en i taket, med flere spotter som peker i ulike retninger. Moren min hadde visst en jeg kunne få.

For litt over ett år siden skrev jeg i den fake boka at jeg ønsket meg en treroms, hvor det ene rommet skulle være garderobe. Noe som var litt rart, var stedplasseringen på innlegget. Det stod det var postet fra Kolsås. Men jeg befant meg et helt annet sted, flere kilometer unna Kolsås. Så da jeg var på visning på en leilighet på Kolsås, var jeg hundre prosent sikker på at dette var stedet Gud hadde tiltenkt meg. Det var til og med en krone på dørmatten. Hvordan kunne jeg ikke få den leiligheten? Jeg tapte (heldigvis) budrunden. Men der og da var jeg kjempeforvirret. Hadde Gud lurt meg? Han gjør det noen ganger. Det har dere som leser denne bloggen fått levende eksempler på. Nå er jeg veldig glad jeg ikke endte opp i den første leiligheten jeg så på. Ikke den andre, heller. Men budrunde nummer tre vant jeg. Og det kunne ikke vært mer perfekt. En vandring med Gud er aldri en rett strekning fra A til B. Men man ender alltid opp der man skal. Og så er det jo denne reisen som i seg selv er målet. Man må bare flyte med og stole på Kapteinens kyndige seilerevner. Leiligheten jeg har kjøpt er langt fra en treroms. Det er nesten ikke en toroms, engang, fordi soverommet er så lite. Men den er likevel akkurat det jeg trenger. Og jeg skreddersyr den til mine behov. Med økonomisk støtte fra pappa med liten p, og praktisk hjelp fra mamma med liten m. Hun sier jeg må reise bort en helg, så hun kan fullføre soverommet. Men det går greit å sove der slik det ser ut nå, så jeg stresser ikke med det.

Jeg gleder meg til Philip våkner, og jeg kan begynne på hjemturen. Nå lengter jeg faktisk hjem. Fordi hjemmet mitt er så utrolig koselig. Og fordi jeg har utrolig koselige planer for kvelden. Bestevenninnen min kommer nemlig på besøk. Vi skal se på film og drikke te. Og sikkert skravle en hel del. Gleder meg til å vise henne mitt nye hjem. Egentlig så gleder jeg meg til hver eneste nye dag, for tiden. Det er paradoksalt å ha en så positiv forventning til livet, samtidig som jeg alltid frykter det verste. Men Månebarnet er en balansekunstner, og klarer å leve med to så ekstreme motpoler. Kanskje vil katastrofeangsten bli mindre, etter hvert som jeg erfarer Gudens gode vilje for meg. Det var en leser som lærte meg et nytt ord. Empiri. Empiriske data burde fortelle meg at jeg rett og slett bare er veldig velsignet. Akkurat.

- Månebarn