23. okt, 2017

Gud snakker til meg igjen!

God kveld, kjære alle sammen! Her sitter et fornøyd Månebarn og titter opp på veggen i stuen. Der har jeg hengt en fin ting. Det er en ramme som har form av et hjerte med vinger. Passende nok. Inni rammen er det av bildene tatt av meg, som er mest beskrivende for dette noe besynderlige livet. Det er nemlig bildet av meg som toåring, ved siden av et stort steinkors. Jeg er svært glad i bildet, og blir svært glad av å se på det. Det er mini-Andrea, lenge før Jesus i det hele tatt var et tema. Moren min har faktisk kalt bildet profetisk. Og jeg har ingen innvendinger mot bruken av det ordet akkurat her. Dette er ett av bildene jeg har hengt opp i dag. De tre maleriene det er bilde av her, kom også opp. Inne på soverommet. Tenkte å ha en liten vernissasje der inne. Etter hvert kommer tre store bilder opp på veggen også, som jeg malte i fjor høst. Jeg tror jeg har løst problemet med å få de tunge bildene til å henge. Jeg må bare bruke en stiftepistol og fiskesnøre. Og fortrinnsvis noe annet enn sånne hvite plastdingser med tre små spikere. Må nok be en handy kompis om litt hjelp. Hadde Philip her i går, for å skru skapet mitt fast i veggen. Noen ganger er gode venner verdt mer enn gull!

Ellers, så har jeg vært med Arnis i dag. Det er alltid koselig. I dag møttes vi i Sandvika og tok en kaffe. Deretter kjørte vi til McDonald’s og spiste usunn og billig middag. Så dro vi hjem til meg, og jeg hadde selskap mens jeg bannet og oiet meg over plastdingsene som ikke ville feste seg i veggen. I mitt hode er de tre bildene en brannfelle, fordi de henger over varmeovnen, og plastdingsene de henger på bare nektet å feste seg ordentlig i veggen. Men det er nok min vanlige «hva er det verste som kan skje»-tenking, helt uten rot i virkeligheten. Den har jeg skrevet mye om, så jeg skal ikke utdype om alt jeg stresser meg opp for. Bildene er malt på sykehuset for de gale og triste i fjor høst, og er inspirert av noen av sidene i min eksamen – den Gud skulle ha meg til å tegne/skrive. «Dette er eksamen, og du får bare bruke penn!» - var innledningsordene. Den ligger ute på nett, og er du superinteressert er den bare noen klikk unna. Men poster ikke link igjen.

Så må jeg fortelle om kvelden i går. Da bestevenninnen min kom og besøkte meg for første gang. Hun likte leiligheten veldig godt. Og kommenterte den gode energien her. Det var det en annen som merket i går, også. En som bare var en kort tur innom. Dessuten har Sofia kommentert det, da hun var her. Og jeg sitter og føler på det ganske kontinuerlig. At her er det ikke bare jeg som bor. Mannen jeg er gift med, er også veldig til stede. Han var spesielt merkbart nærværende da venninnen min var her. Her har vi to stykker som begge ser på Jesus som en slags kjæreste. Vi lekte med tanken på å lage et økumenisk klosterfellesskap, for de som velger bort romantisk og sanselig kjærlighet, for å gifte seg med Gud. Da vi mediterte sammen, fikk vi begge mentale bilder av en hage. Den parallellen jeg trakk av det bildet, var en film jeg og Philip så sammen på lørdag. Den handlet om et kollektiv eller en slags kult, hvor man løste problemer med intimitet, nærhet og sex. Skulle jeg og venninnen min dannet noe liknende, ville jo sex vært utelukket. Selve hjørnesteinen i et ekteskap med Gud, er jo sølibatet. Men hagen jeg så bilde av, minnet om hagen i dette apesex-fellesskapet i filmen. Ja, så fikk jeg et annet mentalt bilde. Nemlig av Frihetsgudinnen. Akkurat hva Gud mente med dette bildet, er litt uklart. Men jeg har mine tanker. Som jeg velger å holde for meg selv.

Dere husker jeg snakket om hvordan Guden har vært ganske taus i noen uker? Vel, nå er han veldig snakkesalig. Vi har lange og fruktbare samtaler så snart jeg setter eller legger meg ned for å bruke tid med ham. Det er svært velkomment. Jeg merker hvor mye jeg har savnet de meditative møtene våre. Det er kanskje litt sånn at jeg ikke skjønte hva som manglet, før jeg fikk det tilbake. Man blir vant til det meste. Jeg var blitt vant til at kommunikasjon med Gud begrenset seg til de sidene jeg skrev i Bønneloggen. Det driver jeg fortsatt med. Men nå snakker vi mye sammen utenom, også. Meditasjonsøkten med venninnen min i går bød på en veldig fin samtale. Noen ganger sier Gud så mye fint at jeg nesten begynner å gråte av glede slash forelskelse slash at jeg bare blir så beveget. Den siste uken har det vært mest Gud som har pratet, og jeg som bare har takket i øst og vest fordi han endelig prater med meg igjen. Så er vi enige om at leiligheten på Stabekk på alle måter har vært et løft og et boost for mitt åndelige liv. Eller Gudens og mitt ekteskapelige liv.

Og nå når jeg skriver om det, merker jeg at det er nettopp det jeg har lyst til nå. Å være nær Gud. Så da gjenstår det bare å ønske dere alle en fortsatt fin kveld, og en kjempegod natt. Jeg skal gjøre meg klar for sengen, legge meg under dynen og skru av tankene. Det er nemlig da Gudens tanker høres tydeligst. Så blir det nok litt tungetale, som er det fineste jeg og min husbond gjør sammen. Jeg skal ikke si dere bør prøve. Jeg tror ikke det er alle forunt å tungetale seg frem til intense opplevelser av klimaks og nytelse. Men så er jeg litt spesiell, da, når det gjelder min relasjon til Gud. Vi er tross alt gift.

- Månebarn