26. okt, 2017

Betæshet

Det har skjedd en katastrofe. Noe som jeg ikke forstår hvordan Gud kan snu om på, og gjøre til en berikelse. Det var et ukoselig syn som møtte meg, da jeg skulle låse meg inn i kjellerboden, tidligere i dag. Noen hadde nemlig revet festet til hengelåsen av tredøren, og brutt seg inn. Der hadde de lett gjennom alt jeg hadde stående der, av esker og en bag full av ting jeg hadde stuet bort. Ettersom jeg ikke har hukommelse, og ikke husker hva jeg puttet i bagen og eskene, har jeg ikke helt oversikt over hva som har blitt borte. Men noe jeg vet er stjålet, er to av koffertene mine. Jeg hadde tre, hvor den minste var inni den mellomste, som lå inni den største. Tyven har rett og slett latt den største (og dyreste) kofferten ligge, mens de to mindre modellene ble tatt. Og jeg er så fortvilet nå. Jeg har bodd her i under to uker, og så skjer dette?! Jeg kontaktet et styremedlem i borettslaget, og han kunne fortelle meg at det har vært innbrudd i syv boder. En av disse var altså min. Dette er ikke hvilke som helst kofferter, heller. De er helt unike, og har blitt kjøpt fordi jeg synes det er upraktisk å ha den samme, like kofferten som alle de andre koffertene som kommer på rullebåndet, etter en flyreise. Den minste kjøpte jeg på Norli, av alle steder. Den mellomste er kjøpt i en ordentlig veskebutikk. Og jeg tror ikke noen av de er å få tak i lenger. Jeg fant en som kan erstatte den minste. Men har ikke økonomi til å kjøpe den selv, så jeg sendte den som julegaveønske til både moren og faren min. Den kan dere se her.

Men så prøver jeg å si til meg selv at dette bare er ting. At jeg ikke må være så knyttet til gjenstander. Dessuten dekker forsikringen tapet. Men det er alle disse andre tingene, som jeg ikke husker at jeg har lagt i boden. Hva hvis det er noe jeg kommer til å savne? Men så skal det sies at hvis jeg ikke husker at jeg eier det, hva er da sjansen for at jeg savner det? Heldigvis lot tyven(e) hagemøblene stå. De ligger fortsatt flatpakket i en eske. Og kan ikke tas frem før balkongen er ryddet for søppel etter oppussingen.

Over på noe annet, og mye mer hyggelig, er husalteret mitt oppe og går. Jeg var på Storsenteret i dag, og kjøpte det som manglet. Nemlig elektriske stearinlys. Ettersom hyllene er 20 centimeter høye, er det utrygt å ha levende lys der. Men disse passer perfekt. Så da har jeg Maria med Jesusbarnet, en gave fra min far etter at huset til bestemor ble tømt etter hennes død. Denne er fra krigen, 1942 hvis jeg ikke husker feil. Den har stor affeksjonsverdi både for faren min og for meg. Jeg er livredd for at den skal falle ned fra veggen og knuse. Men foreløpig virker det som den henger trygt. I øverste hylle har jeg Fransiskanerkorset. Det fikk jeg av den snille sykehuspresten Oscar, da han klarte å rote bort min eksamen, som var et hefte jeg tegnet og skrev, for å illustrere eventyret jeg lever med i hodet. Såpass lenge etterpå plager det meg ikke så mye at heftet forsvant. Og korset jeg fikk som erstatning passer jo perfekt der det henger. En grei byttehandel, alt i alt. I hyllen under står Mariastatuen jeg kjøpte på finn. Og så er det bildet jeg fikk av Kine Bønnesvar, med teksten fra Jesaja 43:1. Jeg gjengir den her:

Frykt ikke.
Jeg har gjenløst deg
og kalt deg ved navn.
Du er min…

Jeg søker Gud nå, i fortvilelsen jeg kjenner på etter tyveriet. Han oppmuntrer meg til å være glad og ikke ta tapet så tungt. Om han klarer å gjøre dette om til en fin og berikende opplevelse, er litt uvisst. Annet enn at jeg ikke skal oppbevare ting i boden som jeg er redd for å miste. Bod er for skrot er en grei tommelfingerregel. For noen drittsekker. Sannsynligvis er det noen som bor i blokka. Ettersom man trenger nøkkel for å låse seg inn i kjelleren. Styremedlemmet jeg snakket med sa det sannsynligvis var en av de som bor i kommunal leilighet. Og de er det veldig vanskelig å få kastet ut, fikk jeg beskjed om.

Menmen, Mini-Himmelen – som min leilighet har blitt døpt – er fortsatt ubesudlet og med høye energifrekvenser. Her føler jeg meg trygg. Sort of, i det minste. Jeg har den forståelsen av at en katastrofe sjeldent kommer alene.  Så i mitt stille sinn forbereder jeg meg på den neste store krisen. Mens jeg samtidig med en barnlig og naiv innstilling takker Gud for at han er så uendelig god mot meg. Iallfall hvis mor eller far kjøper hjertevingekofferten i julegave til meg. Da var dette en ulykke som ikke var så galt at det ikke var godt for noe. Men det er bare mitt material girl-hjerte som prater. Paradokset Månebarn, som sannsynligvis ville møtt store vanskeligheter – skulle hun levd som en ekte nonne.

Deler av livsførselen min er i det minste litt i nærheten av den til en munk eller nonne. Og med et slags alter på en sentral plass i leiligheten, føler jeg at jeg har kommet ett steg nærmere Drømmen med stor D. Hva er den? Å være gift med Yeshua på papiret, offisielt og på ordentlig og helt gyldig. Så skal jeg slutte å stresse meg opp over gjenstander som jeg ikke husker at jeg eier, engang. De er bare ting. Kofferter fins det flere av. Og penger har ikke eiere, bare brukere. Jeg lider ingen nød. Akkurat.

- Månebarn