29. okt, 2017

Vampyren

Jeg er i et lite dilemma nå. Det handler om noe som skjedde i natt. Med en mannlig venn jeg velger å ikke navngi. En jeg vet aldri har lest et ord jeg har skrevet på noen blogg, noen gang. Men som har vært i livet mitt i mange år, med mange gode minner. Men også noen dårlige. Egentlig en hel del dårlige minner. Og nå tror jeg kanskje begeret er fullt, og at jeg ikke skal tillate dette bekjentskapet å gi meg flere nei-følelser. Tro meg, denne konklusjonen har jeg kommet til ved flere anledninger. Men jeg er svak. Og ikke den beste til å sette grenser. Det har tatt meg gjennom noen ganske absurde situasjoner. Det som skjedde i natt var en bagatell, sammenliknet med andre episoder min manglende grensesetting har påført meg. Men likevel noe som har plaget meg i hele dag. Og som dermed inspirerer dette innlegget.

I går kveld tok jeg med meg min venn til Haugerud – på andre siden av byen. Der var det invitert til Halloweenfest. Festen var i og for seg veldig hyggelig. Mange interessante mennesker og festlige kostymer. Selv hadde jeg kledd meg ut i skoleuniform, sånn med matroskrage, japanese style. Følte meg egentlig ganske søt. Responsen til Jesus var at jeg var en åpenbaring av kawaii. Som er japansk for «søt». Alt gikk ryddig og rolig for seg, og selv om jeg ble litt fin i formen (som man sier), fikk jeg høre jeg hadde oppført meg helt adekvat.

Problemene dukket ikke opp før vi skulle avslutte kvelden. Jeg hadde stresset min venn ganske betydelig med at vi måtte rekke siste t-bane, som gikk halv ett. At det var uaktuelt å ta taxi fra Haugerud til Stabekk. Men han var ikke så opptatt av å gjøre det billigst mulig. Dermed ble det taxi hele veien hjem. Og dette har jeg blitt fortalt av min venn, men jeg har ikke noe minne om det selv. Nemlig at jeg bønnfalte ham om å bli med meg hjem. Ikke for å gjøre noe annet enn å sove. Dette er et menneske som i mine øyne er det mest usexy på jord. At navnet hans og ordet «sex» ikke skal forekomme i samme setning, engang. Han har ikke helt den samme forståelsen av relasjonen vår, og det er ikke rart igrunn – med min manglende grensesetting. Men et sted det gå en grense. Og jeg tror vi nådde den grensen i natt.

Det som skjedde var nemlig dette. Vi skulle gå og legge oss, og jeg fant frem ekstradynen. Jeg sa til min venn at han kunne ta soverommet, så kunne jeg sove på sofaen. Det var ikke greit. Han sa vi måtte sove i samme seng. Hvis ikke måtte jeg betale ham tilbake for hele taxituren. Ettersom de 800 kronene var en utgift jeg ikke kunne påta meg, gjorde jeg som han ville, og gikk og la meg i min 120 centimeter brede seng, sammen med ham. Når jeg sover sammen med noen på trange plasser, har jeg pleid å legge meg med hodet i fotenden av sengen, og ligge andføttes med personen jeg sover med. Jeg prøvde meg på det i natt. Men det var heller ikke greit for min venn. «Jeg kom ikke hit for å sove med føttene dine», sa han, og minnet meg på taxiregningen jeg måtte betale, dersom han ikke fikk viljen sin.

Er ikke dette et lite overgrep i seg selv? Jeg sovnet da, heldigvis, og sov godt. Men jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at det i natt skjedde noe som både var ubehagelig og invaderende. En annen ting jeg reagerer på, er at når jeg og min venn drikker sammen, nesten krever han at jeg skal si jeg elsker ham. Og når sant skal sies, føler jeg at denne påtvungne kjærlighetserklæringen ikke på noen måte øker min kjærlighet til ham. Tvert om. Den snur om på de gode følelsene jeg har for ham, og forvandler dem til avsky(!)

Mitt dilemma er altså: skal jeg, eller skal jeg ikke, beholde denne mannen i livet mitt? Det jeg har fortalt om nå er ikke på noen måte en isolert hendelse. Grenseoverskriding av denne typen skjer ganske ofte, når vi henger sammen. Mye av grunnen til at jeg ikke har kuttet kontakten, er at jeg utgjør femti prosent av vennekretsen hans. Og mannen er alvorlig deprimert med suicidale tendenser. Den kyniske siden av meg sier jeg skal ditche ham og ikke tenke på konsekvensene. At det ikke er min sak – mitt problem. Så er det min WWJD (what would Jesus do?) personlighet som ikke helt finner balansen mellom å tillate urett begått mot meg, og å sette de grensene jeg tydelig merker jeg trenger. Er det noen som har noen innspill? Både Alex og mammaen min har rådet meg til å kutte kontakten. Jeg vet at gjør jeg det, er det ingen vei tilbake. Det har han advart meg om. Men kanskje er det nettopp det jeg trenger. Drøfte, drøfte…