30. okt, 2017

Et kjempestort bryllup!

I dag har det blitt gjort et inngrep i energifeltet mitt. Jeg har snakket med kvinnen som er personifiseringen av alt som er vondt i livet mitt. Jeg har snakket med psykiateren. Hun er i og for seg en hyggelig dame – i den grad et menneske som velger å studere psykiatri kan være hyggelig. Men så er det jo slik at vi har to veldig ulike syn på meg og min indre verden. Hvor hun spør om jeg bruker mye tid på å skrive samtaler med Gud i det daglige – som at det er en negativ ting. Å måle hvor sinnslidende jeg er, basert på hvor mange sider jeg skriver i Bønneloggen. Så selvfølgelig nok har jeg skrevet noen sider i Bønneloggen i dag – om henne. Og alt jeg ønsker at skal skje med henne. Det er fantasifulle gloser jeg kommer med. Dette er et eksempel:

«Vet du hva jeg har lyst til? Jeg har lyst til at [psykiateren] får smake sin egen medisin. Bokstavelig talt. At hun blir tvunget til å motta hyppige doser med de sterkeste antipsykotiske drogene som fins på markedet. Så hun får tardive dyskinesier som gjør at hun ikke kan holde tunga i munnen, engang. At hun blir tvangsinnlagt på den mest lukkede sikkerhetsavdelingen på noe psykiatrisk sykehus. Så kan hun sitte der og sikle, ute av stand til å skade en eneste, uskyldig sjel.»

Hvorpå Gud er så diplomatisk at det er irriterende. «Hun spiller kanskje på et helt annet lag enn deg. Men også hun er en forlengelse av meg», sier han. I møte med mennesker som ikke er noe annet enn antagonister, må jeg fortelle meg selv dette – for å bevare forstanden, sinnsroen og sjelefreden. At Guden skriver hele eventyret. De gode rollene, de onde, og de som er et sted midt imellom. Og kanskje er ikke psykiateren ondskapen inkarnert. Kanskje tror hun at hun gjør verden til et bedre sted. Kanskje tror hun at hun spiller på lag med meg, for å holde meg unna galehuset. Men når sant skal sies, tror jeg ikke jeg kommer til å havne der med det første.

Over på noe helt annet, og mye mer hyggelig, fikk jeg et lite kakestykke i dag. Det handler også om Bønneloggen. Guden ba meg huske på alt i livet mitt som gjør meg glad, som gir meg ja-følelse og som får meg til å smile. Han kom med mange eksempler, og det siste han sa var at jeg måtte tenke på bryllupet som skal stå. Og idet jeg skrev disse ordene, hørte jeg fra radioen: «Et kjempestort bryllup!». Helt uten kontekst – men helt samtidig.

Jeg gjorde en avtale med pateren om å møtes for å prate. Jeg tenker å bringe bryllupet på bane. At dersom det faktisk skal skje i august, slik jeg planlegger og håper, må man kanskje informere biskopen om det. Jeg tror du må til (nest) høyeste hold, skjønner dere, for å få gjennomført en slik seremoni. Så da er det vel på tide å sette tannhjulene i sving, slik at 11. august 2018 blir like minneverdig som jeg håper. Dette er egentlig oppskriften på å bli skuffet, oppskriften på antiklimaks. Når du har så høye forventinger til en dag, langt frem i tid. Så skjer det kanskje ingenting. Og det niårige svangerskapet viser seg å være en dødfødsel. «Er jeg en Gud som skuffer?» - gjentas i mitt indre. Jeg sier at vi får se. Gud sier at jeg ikke vil bli skuffet. Og Alex sier jeg ikke må ha for høye forhåpninger. Da sier jeg at jeg bare vil bli gift. Men sjansen er visst større for at jeg får kreft. For det er visst rekordmange som rammes av det, nå i våre dager.

Selv merker jeg at møtet med psykiateren har gjort et betydelig innhogg i ja-følelsen min. Min fysiske form er ganske bra. Men humøret er litt i ulage. Dermed spurte jeg Alex om han ikke kunne gi meg en fjernhealing. Et av frynsegodene ved å ha en nær venn som er utdannet healer. Metoden han er opplært i, heter «Reconnective Healing», og handler om å finjustere energien i og rundt klienten. Så overgangen over til et høyfrekvent energiplan går mest mulig smertefritt. Men også for å bøte på skader lavfrekvente personer og situasjoner har utsatt klienten for. Det er mulig jeg også tok litt skade av natt til søndag, som jeg fortalte om i forrige innlegg.

Akkurat hva jeg gjør med tanke på det jeg skrev om sist, er fortsatt litt uavklart. Jeg merker jeg har dette mennesket langt oppi vrangstrupen. Men er jeg klar for å avvikle vennskapet? Paradokset er at dersom Bønneloggen på PC blir en bok, og dette er noe folk får lese, vil vennskapet være over på flekken. Så skal det sies at nevnte venn sannsynligvis er den siste jeg kjenner som vil lese noe som kommer fra meg. Dette taler ikke akkurat for å fortsette å være venn med ham. Nå tar jeg iallfall en lang pause fra ham. Og fortsetter å drøfte det med Gud. Har jeg nevnt at han har de beste terapeutiske evnene jeg noengang har møtt på? Psykiateren kan bare gå og legge seg. Har jeg indre kriser, livstrøbbel og hjertesmerter – da kommer jeg til Jesus. Akkurat.

- Månebarn