1. nov, 2017

Krakken

God kveld, verden. Nå har tiden kommet for å skrive noen ord til dere igjen. Avlegge rapport fra dette livet som bruden til Guden. Det er forskjellige ting som opptar meg, nå i kveld. På det helt nære plan, har jeg klart å få unna alt av skrot og løsøre i leiligheten min. Jeg hadde to seksjoner med noen kjempestygge skuffer laget av filt… av alle ting. De skulle ikke være her, men jeg trengte nye steder å legge alt fra skuffene. Dermed fikk jeg ånden over meg i natt, når jeg egentlig burde vært i dyp søvn. Og tømte like gjerne alle skuffene. Noe la jeg i en krakk eller skammel eller hva man skal kalle det. Den det er bilde av her. Der er det litt oppbevaringsplass, nemlig. Så alt tegneutstyret mitt havnet der. Resten puttet jeg i skapet over sengen, og i spisebordet som også har noen skuffer. Så er jeg utrolig fornøyd med en god idé jeg fikk. Skal ikke ta æren for det selv, - det var definitivt Guden som tipset meg. Krakken her hadde en sort pute oppå. Men så husket jeg at jeg jo hadde et putetrekk som bare lå inni skapet. Jeg tok det ut, og prøvde å se om den sorte puten passet inni putetrekket. Det gjorde den. Dermed fikk krakken nytt liv, og var med ett like fargerik som resten av leiligheten. Og jeg fikk en ekstra sitteplass. Putetrekket fikk jeg av Kine Bønnesvar for lenge siden, men har ikke brukt det noe særlig. Nå har det kommet til sin rett, og er prikken over i’en i stuen min.

Noe annet fint som skjer, er at det store bildet jeg har bestilt er på vei. Det kommer sannsynligvis til Sandvika Storsenter i morgen. Så får vi se om jeg får hentet det da, eller om det må vente til fredag. Opp på veggen kommer det uansett. Og jeg skal, som lovet, sende kunstneren et fotografi av bildet hans på den grønne veggen min.

I dag kom internettpersonen (som ikke er en random jeg møtte på nettet og inviterte hjem, men en som kom og installerte modem for meg). Nå er jeg online. Og det virker som at det er god forbindelse og hastighet. Har ikke prøvd meg på noe Netflix enda. Men sannsynligvis vil jeg ikke ha noe å klage på. Det siste døgnet har jeg sittet og hørt på min gamle iPod. Med alle sangene fra ungdomstiden min. Akkurat nå er det «Resistance» av Muse som strømmer fra høyttaleren. Jeg er i et behagelig humør og egentlig ikke nevneverdig trøtt, enda så lite jeg sov i natt. Men det var en fin natt. Nettene alene på Chibirommet i Mini-Himmelen pleier å være fine. Selv de nettene jeg ikke får sove. Det er mye hyggelig som skjer i søvnløsheten. Sterke møter med en Gud jeg elsker å bli bedre og bedre kjent med. Å møte ham der føttene svikter, være stille med ham, lytte til ham, snakke med ham. Og tale i tunger – noe som bare blir mer og mer intenst. Det er sterke krefter i sving rundt meg nå. Det merket Alex også, da han gav meg en healing.

Og selv om Månebarnet har det som plommen i egget i sin trygge og beskyttede lille boble, bekymrer hun seg litt for verden i sin generalitet. Noe jeg tenker litt på, er pesten – altså svartedøden – som har sitt utspring i Madagaskar, men som sprer seg i en alarmerende hastighet, til de nærliggende landene. Jeg antar vi er ganske trygge her i Norge, med tilgang på gode medisiner. Men man skal ikke spøke med pesta – døden som står ved dørterskelen. Det er ikke meningen å skremme dere. Men jeg er strengt tatt litt skremt selv. Ikke for døden, i og for seg. Men jeg er redd for paniske og ville tilstander, kaos og forferdelse. Så er det en liten stemme som minner meg på hva vår motstanders sterkeste våpen er. Nemlig frykten. Ettersom jeg er en slags mvp i Guds frelsesplan, sier det seg selv at antagonisten angriper meg hissig og hyppig. Min oppgave er å beholde og bevare sinnsroen og sjelefreden, enda så mye livet kaster på meg – for å frata meg nettopp disse egenskapene. Takk Gud for at jeg har evnen til å skru av tankene. Hadde jeg ikke kunnet tenke på ingenting, ville jeg nok sittet i et polstret rom et sted, hvor det eneste dere hørte fra meg var gråt og tenners gnissing.

Men jeg er langt derfra. Heldigvis. Heldigvis ser jeg lyst på livet. Heldigvis har jeg en livspartner som ikke tillater meg å henfalle i dystre dagdrømmer og fantasier om ødeleggelse. Og enda mine «hva er det verste som kan skje?»-tanker er tilstede, er de ikke veldig påtrengende og overveldende. Slik de var da jeg nettopp var våknet opp, og forstod hvilke tider vi lever i, - men ikke forstod Gud og hans uendelig gode vilje og plan. Ikke bare for mitt liv. Men for menneskeslekten som en helhet. Var det ikke det jeg avsluttet forrige innlegg med? At denne planen i aller høyeste grad har en happy ending. Så siterer jeg Muse, i en annen sang fra samme album, nemlig «Uprising».

«If you could flick a switch and open your third eye, you’d see that we should never be afraid to die.»

- Månebarn