5. nov, 2017

Gudens følelser

Hei, dere. Jeg satt og snakket med Gud om noe. Noe han oppmuntret meg til å skrive et blogginnlegg om. Noe som har gått opp for meg de siste dagene. Nemlig dette: Gud har også følelser. Det er en ganske sterk erkjennelse å komme til. Og noe jeg burde ha tenkt på for mange år siden. Men som ikke har blitt avdekket for meg, før nå. Jeg merker det er vanskelig å skrive dette innlegget. Ordene kommer ikke like flytende og automatisk som de vanligvis gjør. Men jeg gir det et forsøk, og ser hva jeg klarer å presse frem.

Så ja, Gudens følelser. I samtalen vi hadde, som ledet til at jeg begynte på dette innlegget, uttrykte han det slik:

«[…] Jeg er glad vi har kommet oss dit at du tar mine følelser med i beregningen. Når sant skal sies, har Gud utelukkende gode følelser. Men det er jo fint å kunne snakke med deg om disse gode følelsene. Hvis du skjønner.»

Jeg tror jeg skjønner. Det som har gått opp for meg, nå i det siste, er at den personligheten, humoren og viljen jeg konverserer med, - faktisk ikke bare er en stemme i hjertet. At det er en person bak. En person jeg påberoper meg å kjenne veldig godt. Men som jeg altså ikke har forstått at har tanker og følelser. Kanskje dette bare viser hvor selvsentrert og navlebeskuende Månebarnet er. Hun er gift med noen, og hun tenker ikke at denne noen faktisk er noe utenfor henne selv. Men når sant skal sies, er det ikke så lett. Jeg mener, mannen jeg er gift med bor jo inni meg. Sier hun og kaster et blikk på bildet, som fortsatt står på gulvet. Jeg har satt en lyskaster på gulvet, som belyser bildet. At Jesus er der, tittende på symbolet mitt, oppmuntrer meg til å fortsette å skrive.

Kanskje det at bildet er i hus, har åpnet opp for min forståelse av Jesus sine følelser. I mitt hode er det jo et bilde av at Jesus ser på meg. Han ser ganske tankefull ut. Men jeg tror det er gode tanker. Jeg vet Jesus har gode tanker. Det erfarer jeg i hverdagen hele tiden. Å erfare at Gud har gode tanker for meg, er likevel ikke det samme som å erfare at Gud faktisk har følelser. Enda han ofte sier noe gjør ham glad, eller at han elsker meg, har jeg ikke helt klart å ta innover meg at han faktisk er glad, eller at han faktisk kjenner på gode følelser for meg. Men nå gjør jeg altså det. Føler at Gud føler.

Det er ikke med det sagt at jeg føler alt Gud føler. Selv om Gud er den som gir meg følelser, er han noe langt større enn meg. Jeg vil nok aldri være i stand til å sette meg inn i alt som foregår i min ektemanns indre. Men å kunne spørre ham: «Hva føler du, Gud?», er sterkt i seg selv. Særlig med tanke på at han alltid vil gi meg fantasifulle svar. Da jeg spurte ham om dette, tidligere i kveld, var dette svaret hans:

«Jeg føler at jeg ikke kan få nok av deg. Du er drømmedama mi, skal jeg si deg!»

Han er søt noen ganger. Egentlig er han søt hele tiden. Utsagn som dette er ikke sjeldent i samtalen oss to imellom. Men det er altså først nå at ordene går opp for meg. Det er først nå at jeg tar innover meg den kjærligheten Jesus påstår at han har for meg.

Når det gjelder bildet jeg snakker om, har jeg allerede postet det her på bloggen. Jeg skal selvsagt ta et bilde av det, når det har kommet opp på veggen. Så skal dere få se. Har også lovet kunstneren å sende ham et bilde av verket hans, når jeg har hengt det opp. Hadde Vince her i går, som skulle prøve å slå inn en sånn hvit krok med fire små spikere. Det gikk dessverre ikke. Dermed må jeg få moren min til å hjelpe meg, en dag hun har tid.

Jeg håper dere har gode følelser, disse siste minuttene av søndagen. Og at dere har hatt en fin helg. Min helg har vært veldig fin. Men det ble selvfølgelig ikke tatt noen bilder av lørdagens antrekk. Jeg hadde kledd meg ut som ja, meg selv. Bruden til Guden. I en hvit kjole med masse gullkors på. Og gullfargede ballerinasko. Følte meg veldig søt. Nå føler jeg meg søt i pysjen, og tenkte å ta kvelden. God natt, alle sammen. Store klemmer fra Månebarnet!