11. nov, 2017

Fingrene krysset

God kveld, alle sammen. Nå er jeg igjen overveldet av de gode følelsene jeg kjenner på, for denne komplekse guddommen jeg bekjenner meg til. Akkurat hvorfor, kan jeg la være å nevne. Annet enn at jeg lå i en time og talte i tunger. Det er herved min favorittaktivitet. Det som skjer mellom Gud og jeg, når vi har disse møtene, er verdt alt av helvete jeg har måttet gå igjennom, for å komme meg hit jeg er i dag. Nå er jeg så langt fra helvete som jeg har vært, noen gang. At beina svikter, at avtaler avlyses, at økonomien ikke er der jeg vil den skal være, - det er bagateller. Jeg velger å være lykkelig på grensen til det euforiske. Og selv om avtalen jeg hadde i kveld, om å gå på festival, ikke ble noe av, tror jeg det skjer noe koselig likevel. Og selv om det ikke skjer noe, har jeg bare gode følelser for å være alene. Det er i ensomheten at jeg henter styrke. Det er der lyset mitt tennes. Det er der Den Jeg Er fremdyrkes, vedlikeholdes og edles. Det er en ensomhet som ikke er det spor ensom. Det er, når sant skal sies, en velsignet tosomhet. Som jeg nyter med hvert fiber i kroppen. En kropp som føler seg elsket og tilfredsstilt, etter timen i dyp og kontemplativ nærhet. Jeg har ikke andre ord enn wow!

Jeg våknet tidlig i dag. Det passet bra, da jeg og en søt venninne hadde en kanskje-avtale om å gå på kjøpesenteret. Forbeholdet var at jeg fikk sove, noe det ikke er en selvfølge at jeg gjør. Men jeg sov, og jeg våknet. Og var klar for avtalen vår. Tanken var at jeg skulle kjøpe julegaver til familien i Bergen. Der har jeg en hel flokk, nemlig. Det er pappa, bonusmamma og tre småsøsken. Og jeg klarte faktisk å skaffe gaver til alle sammen, unntatt én. Men det er fortsatt to uker til jeg skal ta toget over fjellet. Så den siste gaven kommer nok, den også. Akkurat dette med å være på shopping, er ikke en favorittaktivitet. Mens venninnen min løp rundt i butikker, måtte jeg sitte mye og hvile beina. Men jeg fikk nå gjort ganske mye.

Det fineste jeg kom hjem med, er kofferten på bildet. Den er rosa og glitrer! Egentlig tror jeg det er en refleks-effekt i materialet. Slik at den synes på lang avstand. Og det passer jo fint, i novembermørket. Som mange av dere vet, ble jeg frastjålet to kjempefine og helt unike kofferter, for noen uker siden. Det er fortsatt et irritasjonsmoment. Men nå har jeg iallfall erstattet den minste av de som forsvant. Denne har kabinbagasjestørrelse, som betyr at man kan ta den med seg inn på flyet. Ikke at jeg har planer om å fly med det første. Med mindre det skjer et mirakel, som gjør at jeg kan feire nyttår på Svalbard, sammen med Himmelmannen. Men har ikke de største håpene om det, igrunn.

Jeg har veldig lyst til å besøke Svalbard. Det er der Alex vokste opp. Han har en lengsel etter stedet. Jeg har en lengsel jeg og, etter å se stedet denne mannen som betyr så mye for meg, kommer fra. Men det må nok spares og planlegges og fortrinnsvis gjøres på sommerhalvåret. Foruten å drømme om å reise dit, har jeg veldig lyst til å besøke Island. Men det også kommer langt nede på prioriteringslisten, med tanke på min svært lammende og hemmende flyskrekk. Så hvorfor i alle dager kjøpte jeg en kabinkoffert? Jo, i tilfelle. Men vet aldri når det dukker opp en mulighet for å ta en tur, en tur jeg kan kneble flyskrekken for, i noen timer. Sist jeg fløy var til Tromsø i sommer. Etter den turen lovet jeg meg selv å aldri sette meg på et fly, noengang igjen. Men man skal aldri si aldri. Det pleier Alex å si. Og han er klokere enn de fleste jeg kjenner. Og ikke redd for noe, virker det som.

Personlig vakler jeg mellom å være redd for… vel… det meste. Og å kjenne meg som verdens tryggeste, heldigste og mest velsignede. Jeg har jo snakket mye om dette. Den paradoksale Månebarn-naturen. To krefter som trekker i meg, hver til sin side. Jeg vet hvem som står bak impulsene. I mitt hode er det en høyst virkelig åndskamp. En kamp om fokuset mitt. En kamp om min sinnsro og sjelefred. Det har ikke for vane å hende katastrofale ting i livet mitt. Likevel har jeg alltid en følelse av at den neste store katastrofen er rett rundt neste sving. Så har jeg en Yeshua, som hvisker oppmuntrende ord. Ord om å stole på ham. Ord om at jeg er like hellig for ham, som det kyrne er for inderne. Da minner jeg ham på at indiske kuer egentlig ikke har det spesielt bra. Da ler han, og sier at jeg ikke må glemme at jeg i bunn og grunn er hundevalpen hans.

Men så er jeg også kona hans. Og disse ukene i Mini-Himmelen har avdekket nettopp det aspektet av gudsrelasjonen så til de grader. Å innse at jeg er gift med en person med følelser. Å oppleve å ha et konkret samliv, med det man kaller samkvem. Ikke slik det gjøres mellom en mann og en kvinne (slash mann og mann eller kvinne og kvinne – som er så naturlig at det forekommer i de fleste arter her på kloden), men på en måte som fyrer opp under forelskelsen – akkurat slik sex brukes i et hvilket som helst forhold. Man kan si at disse ukene i Mini-Himmelen, på Chibirommet, har vært den bryllupsreisen vi aldri hadde, etter bryllupet vårt i august i fjor. Nå går jeg med fingrene krysset for at pateren gir meg klarsignal for bryllupet som jeg håper kan skje i august neste år. Det må dere gjerne be for, har dere for vane å gjøre det. Tusen takk.

- Månebarn