14. nov, 2017

Den mystiske tungetalen

Hei, alle sammen. Det er ti minutter igjen av mandagen. En ganske fin mandag, i så måte. Nå sitter jeg i senga, og lurer på om jeg skal ta kvelden eller ikke. Det må jo gjøres før eller senere – uansett. Men jeg lider nok av det man kan kalle «lakenskrekk». Jeg er veldig glad i å være i sengen min, altså. Det er bare det at jeg ofte utsetter selve innsovningen. Så gjør jeg alt mulig annet. Skriver, mediterer, chatter, det ikke så hemmelige ritualet hvor jeg taler i tunger og møter min husbond på måter som aldri slutter å overraske. Det at ingen får høre tungetalen min, gir ganske mye mening – nå som jeg vet hva Månebarnet bruker det til. Det var en drøm jeg hadde, en god stund før jeg faktisk fikk tungetalen, som advarte meg om nettopp dette. Ettersom jeg gjerne forteller om drømmer, deler jeg like gjerne denne, også.

Jeg husker ikke hele drømmen. Den var ganske lang, innholdsrik og intens. Men det jeg husker, er at jeg utfører en eksorsisme på to som på den tiden var i vennekretsen min. Jeg står med hendene foran meg, mens jeg ber for disse to. De sitter på hver sin stol, i en stor og staselig spisestue. Og etter hvert som jeg ber, blir de mer og mer… hva skal man si? Oppvridd. Som om det som var mørkt og galt i disse menneskene, forsvant som vannet fra en vaskeklut som vris opp. Så begynner jeg å tale i tunger – i drømmen. Og det virker som det har stor effekt på hva enn slags demoner det var jeg drev og bekjempet. Jeg likte dette, og bestemte meg for å prøve på nytt. Men da, idet jeg «tvang» tungetalen frem, våknet jeg. Det var den drømmen. Jeg våknet opp til virkeligheten. En virkelighet hvor jeg ikke var en superhelt slash eksorsist som kunne vri møkka ut av bedritne mennesker. Det var egentlig ganske brutalt å rives ut av fantasien, å våkne opp etter den intense drømmen.

Det var ikke lang tid etter dette, at jeg fikk tungetalen i det virkelige liv. Det er to stykker som har hørt meg tale i tunger. Det er Bastian, som døde i fjor høst. Han var min beste venn på fire bein. Og jeg savner ham fortsatt veldig mye. Det var i møte med ham, 5. oktober 2011, at jeg plutselig fikk tungetalen min. Han reagerte på en veldig rar måte, noe som fikk meg til å tro at jeg plutselig snakket hundespråk. Men dette var altså glossolalia, som er det vitenskapelige navnet på tungetale.

En artig detalj, er at det har blitt forsket på dette fenomenet. Folk har talt i tunger med elektroder på hodet. Og funnene som har blitt gjort, har vært ganske interessante. Det virker som at hjernens autopilot-senter er aktivt. Det leste jeg om for lenge siden. Om hvordan en person som taler i tunger, ikke selv velger hvilke lyder eller stavelser h*n uttaler. At det «lastes ned», fra en kosmisk, universell kilde. Det kan kanskje sammenliknes litt med automatskrift. Månebarnet er godt kjent med begge disse uttrykkene for åndelighet. Men det vet dere jo.

Den andre som har hørt meg tale i tunger, er en gammel venn som jeg dessverre ikke har så mye kontakt med lenger. Jeg skulle gi ham en healing… eller noe slikt. Sier ikke jeg er en healer. Men jeg vet jeg har evnen, hvis jeg skulle ønske å lære meg å bruke den. Vel, han lå på sjeselongen som faktisk var det stedet jeg lå, den aller første gangen jeg var i en meditativ tilstand. Den fulgte meg rundt til flere boplasser, og tilbake til min mor – da jeg anskaffet den rosa sofaen som heter Alex. Men det var en digresjon. Var jo midt i en fortelling. Ja, så min venn lå på sjeselongen, jeg «healet» ham (prøvde jeg på, i det minste), og helt ukontrollert kom det noen få stavelser fra det jeg i starten kalte både «hundespråk» og «koko-loko språk». Da healingen var ferdig, kommenterte min venn disse lydene som bare hadde trillet ut av meg. Jeg sa det var tungetalen. Han sa det var fint.

Så har jeg i ettertid unngått å tale i tunger når jeg ikke har vært alene, selv i situasjoner hvor andre har gjort det. Det har alltid vært noe nært og personlig, noe som bare har vært mellom meg og Gud. Først handlet det litt om hvor sprøtt det høres ut. Det siste halve året har tungetalen og de meditative orgasmene gått hånd i hånd. Og jeg forstod dermed hvor intimt det faktisk er. Jeg tror egentlig ikke jeg sier noe spesielt. At ordene har betydning av noe slag. Likevel er det, som jeg sa til Alex tidligere i kveld, medisin. Nesten som å ta en lykkepille. Bare titusen ganger bedre, og uten skumle bivirkninger. Det er likevel én bivirkning. En behagelig bivirkning som jeg nyter mer og mer for hver gang jeg gjør dette – og som bare blir kraftigere og kraftigere. Som til slutt blir så intenst og så godt, - at jeg ikke tror kroppen min takler det. Men Guden sa at joda, jeg tåler dette. Om jeg så til slutt ikke klarer å stå på beina, etter et av disse meditative møtene.

Dere får unnskylde meg. Når jeg skriver om dette, blir lengselen sterk, etter nok et slikt møte. Så det var det jeg tenkte å gjøre nå. Klokken er ett, og jeg er sengeklar – med et svulmende hjerte og en god dose dansende sommerfugler i magen. God natt!

- Månebarn