16. nov, 2017

Blakstad-moment

God kveld, verden. Jeg er litt stressa nå. Over noe som kanskje ikke behøves å stresses over. Men som moren min pleier å si, så jeg ha noe å bekymre meg for. Det handler om et brev jeg fikk fra Hafslund i går. Om at det skal komme noen og installere nye strømmålere i sikringsskapene her hvor jeg bor. Dette er de såkalte «smart-meterne», som skal inn i alle hjem før 2019. Jeg har lest litt om disse, og blir bare mer og mer skeptisk til å ha noe slikt i umiddelbar nærhet til hjemmet mitt. De skal visstnok avgi en betydelig høyere dose stråling enn vanlige strømmålere. Og ikke nok med det, de kan sørge for at strømregningen blir tredoblet. I tillegg til at de vil registrere veldig mye i dagliglivet mitt, som for eksempel når jeg har for vane å legge meg og stå opp, og hvor lenge jeg pleier å dusje. Slike ting. Er det bare jeg som føler vi beveger oss nærmere og nærmere et dystopisk fremtidsscenario, liknende George Orwells «1984»?

Da jeg snakket med Gud om dette, da særlig strålingen, - som jeg bekymrer meg mest for, sa han at jeg like gjerne kunne vært pakket inn i en kokong av stål. Jeg sa at gull hadde vært bedre. Da sa han at det gikk ut på det samme. At «smart-meteren» ikke er kryptonitt, og at jeg dermed var helt trygg. Kanskje han har rett. Kanskje er jeg bare barnslig som engster meg sånn. Og kanskje er det ikke så ille som årvåkne sjeler på internett skal ha det til. Jeg vet bare at det plager meg at jeg ikke har noe valg. Det var ikke et brev med et spørsmål om det var greit at de kom og installerte strømmåleren. Det var et brev som informerte om at de kommer den og den dagen. Jeg trenger ikke være hjemme engang, fikk jeg beskjed om. Menmen, er det ikke kryptonitt, er jeg vel trygg. I gullpuppen min.

Nå har jeg fullført et innlegg jeg har jobbet med i noen dager. Det blir sannsynligvis det neste innlegget som kommer på bloggen. Hva jeg skriver om, og hvorfor jeg venter med å poste det – får dere vite når dere leser det. Ble ganske fornøyd, skal jeg være ærlig. Jeg avslutter med den teksten fra bibelen jeg føler er viktigst og mest relevant – nemlig «Det Dobbelte Kjærlighetsbud» (Matteus 22:34-40). Alex har også drevet og skrevet på noe, de siste dagene. Og tenke seg til, han bruker også dette skriftstedet som en referanse. Jeg har ikke lest teksten hans. Men han skal sende det til meg i morgen. Han pleier å skrive veldig gode tekster. Denne er nok intet unntak. Så jeg gleder meg til å lese.

I dag har jeg hatt to hyggelige avtaler. Men med den hersens strømmåleren i bakhodet, har jeg ikke helt klart å slappe av. Bestevenn kommenterte det til og med. At det virket som jeg hadde et skikkelig Blakstad-moment. Altså at jeg var helt fraværende og merkbart stressa. Akkurat nå går det litt bedre. Har snakket med Gud om det. Noen ganger hjelper det veldig, bare å utveksle noen ord med han jeg giftet meg med. Tidligere i dag leste jeg en novelle som Alex sendte meg. Det er ikke han som har skrevet den, men en kar som het Isaac Asimov. Dette var en science fiction-novelle, som (etter hva jeg forstod) handlet om han jeg giftet meg med. Altså Gud. Her møter man mennesker fra mange forskjellige epoker i Universets liv. Og en artificial intelligence-datamaskin som hadde mange likhetstrekk med ja… han jeg giftet meg med. Er du interessert, kan du lese den her: The Last Question.

Er glad jeg satt meg ned for å lese denne. Og akkurat som med Veda Mantramanjari, føler jeg Guden røper noe av sitt innerste vesen med meg. Utsagn som «Gud er død, lille venn» gir så lite mening for meg, at jeg avfeier holdningen som en lite koselig sinnslidelse. Så kan de som ikke har et åndelig bein i kroppen argumentere med at det er Månebarnet som er sinnslidende. Og da vil Månebarnet motargumentere med at hun ikke på noen måte lider – men at hun har det svært koselig. Og at sinnet hennes er den morsomste plassen i hele Universet. At noen av dere ikke helt klarer å følge meg i tankebanene mine, sier vel mer om dere enn det gjør om meg. For de menneskene ordene mine skal gi mening for, gir jeg mening. I en ideell verden er det de med Gud i hjertet som er i flertall – mens de som avfeier en høyere bevissthet og guddommelig eksistens som galskap, de anses for å være de gale.

Det er kanskje dit vi beveger oss. En klok mann (jeg tror det var Alex), sa til meg at når Den Nye Jorden manifesterer seg, vil det ikke være plass til de som tenker på den gamle og utdaterte måten. At energifrekvensen vil være så høy – så intens, at de som ikke vier seg til Gud, åndelighet, bevissthet og meditasjon, rett og slett ikke vil ha livsgrunnlag. Det er noe å ta med seg inn i natten. Vi kommer til et punkt hvor kun kontemplasjon kan redde livet ditt. Det skal jeg gjøre nå, tenkte jeg. Mens jeg taler i tunger og dyrker den himmelske forelskelsen. Relasjonen til en entitet så virkelig, konkret og tilstedeværende at det er dere – menneskene i verden – som fremstår som illusjoner. Akkurat.

- Månebarn