19. nov, 2017

Sårt tiltrengte liberale holdninger

Nå skal jeg skrive om noe jeg tenker mye på – en slags kampsak – noe som virkelig opptar meg. Jeg skriver på oppfordring fra en jeg har snakket litt med, som driver facebooksiden Katolsk kirke for alle. Sidens profilbilde er av pave Frans, i regnbuens farger. Det forteller dere kanskje litt om hva dette innlegget skal handle om. LGBTQ-miljøet – altså de homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle. Og hvordan jeg føler den kristne tro – og da spesielt katolisismen – henger litt etter, i møte med dette fargerike fellesskapet.

Det er mye som kan sies om homofili. Personlig tror jeg de skeivt orienterte er her i verden for å skape mangfold, for å kaste litt farge over den grå virkeligheten. Og at det ikke på noen måte er feil, å velge å leve sammen med en partner av samme kjønn. «Seksuell umoral» er i mine øyne et begrep som heller bør brukes om de som har sex, helt uten en opplevelse av kjærlighet til den de gjør det med. Den typiske norske kulturen, hvor man drar på byen, drikker seg full, tar med en random person hjem – og har det man kaller en hyrdestund. For så aldri å snakke med personen igjen. Og så gjentar man dette et par ganger i måneden – mens merittlisten bare vokser og vokser. Da kan man snakke «umoral». Men at en kvinne og en kvinne, eller en mann og en mann, lever i et forpliktende forhold med gjensidig kjærlighet – det er noe av det vakreste Gud har skapt. Kjærligheten har mange former. Og desto flere farger.

Men så er det ikke alle som er enig med meg i dette. Særlig de religiøse. Og kanskje ekstra mye den katolske kirke, som jeg bekjenner meg til. Det er mange med sterk gudstro som bygger sin negativitet til homofili på tekster i bibelen. I min forskning har jeg kommet over en rekke artikler om skriftsteder, hvor originaltekstene, de arameiske, hebraiske og greske, sier noe helt annet enn det som står i de moderne oversettelsene. Visste dere for eksempel at ordet «homofili» ikke dukket opp i engelske bibler før i 1946? Dette er faktisk helt sant. I de originale hebraiske, arameiske og greske tekstene, finner du ikke dette ordet, eller noe som likner. At bibelen fordømmer homofili, er dermed en myte. Nå skal jeg trekke frem forskjellige skriftsteder, og fortelle dere hva som egentlig sies og menes.

Vi har historien om hvordan Gud ødelegger byen Sodoma, i Første Mosebok kapittel 19. Denne historien er på ingen måte om straff på grunn av homoseksualitet som en legning. Her var det menn som ønsket å voldta engler. Altså gruppevoldtekt. Det er et godt stykke imellom to forelskede menn som lever ut sin seksualitet sammen, og en skokk av sinte og kåte mannfolk – ute etter å gruppevoldta tre av Guds sendebud. Det blir for øvrig nevnt i Esekiel 16:49-50, akkurat hva Sodomas synd var. Homofili er ikke et tema, engang:

Se, dette er synden som din søster Sodoma gjorde seg skyldig i: hovmod. Hun og døtrene hennes hadde nok mat, ro og trygghet. Men hun ga ikke de hjelpeløse og fattige en håndsrekning. Hovmodige var de og gjorde slikt som jeg har avsky for. Men da jeg så det, drev jeg dem bort.

Det er mye som kan anses for å være «seksuell umoral», som jeg allerede har vært inne på. Foruten å ha en bruk og kast-holdning til seksualpartnere, og voldtekt, kan «umoral» være for eksempel pedofili, orgier, utnyttelse, utroskap, incest, zoofili, nekrofili, - ja, listen er lang. Men som jeg prøver å forklare, så er det i mine (og etter mitt skjønn, i Guds) øyne ikke noe galt med to av samme kjønn som er forelsket i hverandre – og som velger å agere på de sterke følelsene. For å støtte den uttalelsen, kan jeg trekke inn det faktum at homofili eksisterer i dyreriket også. Hos mange arter kan man observere to individer av samme kjønn, ha seksuell omgang med hverandre. Som om det er den mest naturlige tingen i verden. Og jeg tror ikke det er elementer av skam eller fordømmelse i en løveflokk hvor to av hunløvene er forelsket i hverandre. Det er menneskene, det, som er eksperter på å få andre til å føle seg mindreverdige. Over noe som er like naturlig, menneskelig og medfødt som at en skriver med venstre i stedet for høyre hånd.

Jeg går tilbake til bibelen. Til disse skriftstedene som religiøse mennesker bruker for å underbygge påstanden om at det å være skeiv, og samtidig være en kristen, er en eneste stor selvmotsigelse. Vi beveger oss over i Det nye testamente, altså historien om Jesus og de tilhørende brevene. Jeg begynner med en tekst som muligens er Jesus som bekrefter og velsigner et homofilt par.

I Matteus 8:5-13 og Lukas 7:1-10 finner vi historien om den romerske soldaten som kommer til Jesus, desperat og fortvilet, over tjeneren som er syk. Jesus sier han kan komme hjem til soldaten. Men soldaten sier til Jesus at det vil holde at Jesus helbreder ham fra hvor de står, der og da – hvis Jesus bare uttaler ordene. Da belønner Jesus soldaten, og sier at blant jødene fantes det ingen med tilsvarende stor tro. Og tjeneren ble helbredet, slik soldaten hadde bedt om.

Det som er interessant med denne fortellingen, er den greske teksten som ligger til grunn. Her brukes et spesielt ord når det snakkes om «tjeneren». Nemlig det greske ordet pais. Et ord som, avhengig av kontekst, kan bety enten «tjener», «sønn/gutt» eller «mannlig elsker». Det er mye som taler for at her er det den siste definisjonen som brukes. I Lukas-teksten, brukes også uttrykket entimos doulos om han som er syk. «Doulos» er et vanlig ord for «tjener» eller «slave». Men «entimos» betyr at dette er en høyt verdsatt person. Og hvis man tar med i beregningen at ordet «pais» er brukt, kan man trekke slutningen at dette er en slave eller tjener som betyr svært mye for soldaten. Det var ikke uvanlig at menn hadde yngre, mannlige elskere på denne tiden. Det var faktisk helt akseptert, og ble sett som en naturlig del av en ung manns kulturelle opplæring og relasjonelle oppvekst. I Matteus-teksten sier den romerske soldaten at slavene hans gjør som de får beskjed om, og bruker da ordet «doulos». Men når han snakker om han som er syk, bruker han ordet «pais», som forteller oss at dette er ikke en hvilken som helst tjener. Det siste vi må huske på, er at det sier litt at en romersk soldat (undertrykkeren) kommer til en jøde (den undertrykkede), og ber om helbredelse for tjeneren sin. Dette viser på mange måter hvor viktig denne tjeneren er for soldaten. Og dette er den eneste historien i evangeliene som forteller om noen som søker helbredelse for en tjener eller slave.

Jeg går videre, til å fortelle litt om et ord som i senere tid har blitt oversatt til «homoseksuell», men som meget mulig kan ha betydd noe helt annet – fra tekstforfatteren sin side. I Første korinterbrev 6:9 og Første Timoteus 1:10 brukes det greske ordet malakoi. Det finnes mange gode oversettelser av dette ordet, tilgjengelig i bokhandlere og biblioteker. Men for dette innleggets hensikt, er det tilstrekkelig å si at gjennom århundrene har ordet «malakoi» blitt oversatt og tolket på alle mulige måter, fra «moralsk svak» til den generelle betegnelsen «pervers» og videre til den mer spesifikke definisjonen «seksuell avviker», og igjen videre til definisjonen «mannlig prostituert». I Matteus 11:8 bruker Jesus dette ordet når han snakker om «myke klær». Det er, som jeg sa, kun siden 1940-tallet at «malakoi» har blitt oversatt til «homoseksuell».

Jeg kunne brukt flere eksempler. Men for at det ikke skal bli for mye å lese, tror jeg at jeg avslutter her. Med et skriftsted som burde runge som Guds absolutte vilje for oss mennesker, og som burde være den eneste rettesnoren en kristen har, i livsførselen sin – og i sitt forsøk på å leve etter Jesu eksempel. Matteus 22:36-40:

«Mester, hvilket bud er det største i loven?» [Jesus] svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»