25. nov, 2017

En spesielt fin dag

God kveld, alle sammen. Eller god natt, kanskje. Det er et trøtt Månebarn som skriver til dere. Men et fornøyd ett. Det har vært en veldig fin dag. Og en lang dag. Som startet med en relativt søvnløs natt. Siste gang jeg så på klokken, etter å ha ligget i flere timer og prøvd å sove, var klokka 06:00. Jeg sov ikke spesielt lenge, heller. Tror jeg var oppe før 11. Sånn er det bare, noen ganger. Det var en fin natt, da. Jeg var ikke spesielt fortvilet over at jeg ikke fikk sove. Jeg lå nå bare der og kontemplerte, slik jeg alltid gjør når jeg ikke får sove. Og jeg har heldigvis ikke vært spesielt trøtt i dag, heller. En god ting er at det kanskje ikke blir like vanskelig å sovne, nå i natt. Men først skal jeg skrive litt om dagen min. Den som har vært spesielt fin.

Den begynte med at jeg tok en kaffe. Det er alltid en fin måte å starte en dag på. Så kom faren min hjem fra jobb. Jeg vet ikke hvorfor han sluttet så tidlig. Det handlet kanskje litt om at jeg var hjemme, og trengte hans hjelp med litt kjøring. Ettersom vi har adoptert en bisarr, amerikansk tradisjon – og feirer en kjøpefest og en forbrukerglede uten like – følte jeg meg litt syndig da jeg satte alle tannhjul i sving for å komme meg til et parfymeri. Det var noe jeg måtte ha, en forbruksvare som jeg er nødt til å kjøpe med jevne mellomrom. Vi prøvde oss først på Lagunen, som er et kjøpesenter som ligger i nærheten. Men det var så mye mennesker at faren min bare kjente på en sterk motvilje. Dermed dro vi til et mindre kjøpesenter, med litt færre mennesker. Der fikk jeg kjøpt det jeg trengte, og fikk til og med en liten godbit fra et bakeri. Han er snill, papsen min.

Etter å ha kommet hjem, var det ikke lange tiden før vi måtte ut igjen. Først måtte vi kjøre lillebror til bybanen. Han skulle nemlig ut og fly. Så dro vi inn til sentrum. Det var fortsatt lang tid før vi skulle være noe sted. Jeg var sulten, og foreslo å ta noe å spise. Da foreslo paps kebab. Og kebab ble det. Deretter gikk vi til lokalene hvor koret til kjæresten til broren min skulle ha konsert. Vi satt og ventet, og etter en stund fikk vi gå inn. Så satt vi og ventet litt til. Men det var virkelig verdt å vente på. Koret var kjempebra. De var så flinke! Jeg fikk frysninger. På en veldig god måte. Dessuten sang de en sang om Jesus. I tillegg til mange andre fine sanger. Det var litt humor med i programmet, også. Alt i alt var det en kjempefin opplevelse, og jeg er veldig glad jeg fikk være med på det.

Så kommer vi til dagens høydepunkt. På Café Opera møtte jeg en gammel venn. En jeg har kjent siden 2010, da vi studerte Teologi sammen. Han, som jeg, bestemte seg for at det ikke var prest han skulle bli. Så nå er han snart ferdig med profesjonsstudiet i psykologi. Vi satt først i et par timer og bare pratet. Det var så hyggelig å se ham igjen, og jeg er veldig glad vi har klart å holde kontakten. Det er mye som har skjedd i livene til begge, på den tiden vi har kjent hverandre. Jeg håper ikke jeg pratet hull i hodet på ham. Jeg kan ha en tendens til å være litt intens, når jeg først er i gang. Men jeg fikk inntrykk av at han koste seg. Det gjorde jeg, iallfall. Og vi avtalte å prøve å møtes igjen, neste gang jeg er i byen.

Min venn inviterte meg på stand up-kveld på et sted som lå like i nærheten. Jeg sa det hørtes veldig moro ut. Så etter et par timer på Opera, gikk vi til Ricks. Der fikk vi se flere artister prøve seg på scenen. Og enda jeg har en sær og merkelig humor, hadde jeg noen øyeblikk av latterkrampe. Det var faktisk kjempegøy. Når sant skal sies, har jeg aldri sett stand up live før. Bestevenn har en tendens til å sette på klipp på YouTube med amerikanske artister. Men det har aldri fenget meg. Må nok ta ham med på et fysisk sted med mennesker i levende live. Så kan han se at jeg faktisk ler av morsomme ting, jeg også.

Jeg er så trøtt nå. Som jeg begynte innlegget med. Jeg er så trøtt at jeg har en konstant bankende blodåre i tinningen, som maser om at jeg må legge meg ned og lukke øynene. I morgen er det duket for nok en hyggelig avtale. Det er en annen kamerat som kommer på besøk. Han her er fra et sted litt utenfor Bergen, men har ikke noe problem med å kjøre hit og besøke meg. Pappa skal inn til byen på kvelden, så da blir vi alene hjemme. Burde nok være litt mer kreativ, men tenkte å servere frossenpizza. Ikke i frossent format, altså. Det kan handle om at jeg ikke er kjent med kjøkkenet her, og ikke vet hvor ting ligger. Men helt ærlig så vet jeg ikke hvordan ovnen fungerer, engang. Men han skal få mat da, uansett hvordan vi løser det.

Selv om det som har skjedd på det rent fysiske plan i dag, har vært fint, føler jeg enda sterkere at det som har skjedd på det åndelige og metafysiske plan, har vært av den veldig gode sorten. Det er små synkronisiteter, eller det jeg kaller kakestykker, som er bagateller i sin enkelhet, men som betyr så mye når de kommer på løpende bånd. Et eksempel er samtalen jeg hadde med min venn i dag, da vi satt på Opera. Noen ganger føler jeg sterkere enn ellers at jeg snakker på automatikk. At jeg ikke bestemmer hvilke ord som kommer ut av meg, at jeg prater helt uten å tenke. Likevel gir ordene mine mening, både for meg og for den jeg prater med. Det skjedde i kveld. Og i natt da jeg ikke fikk sove, og jeg ba en bønn. Dette var også veldig automatisk. Gud fortalte meg, ord for ord, hva jeg skulle si. Jeg husker ikke hva som ble sagt, og strengt tatt er det ikke for deres ører uansett.

Nå må jeg sove. Den bankende tinningen min forteller meg det. De tunge og nærmest sviende øyelokkene. Og ryggen som er ganske vond etter mer gåing enn hva jeg har godt av. Heldigvis har jeg nesten ikke hatt gangvansker i dag. Kanskje er det kulden som gjør meg godt. Nesten som det motsatte av gikt. Men ja. God natt, alle sammen. Klemmer fra meg!