25. nov, 2017

Mysteriet

Jeg tror. Jeg tror på én Gud. En Gud som er så stor at hele Universet får plass under lillefingerneglen hans. En Gud som, etter mitt skjønn, er Universet. Hvordan kan han være Universet, og samtidig være plassert på utsiden og observere alt som foregår i vår verden? Jeg forstår det ikke. Enda så mye jeg prøver. Noen ganger blir jeg fortvilet i møte med Guds mysterium. Jeg snakker med ham om det, og alt han kan fortelle om er fragmenter av hvordan Guds hverdag forløper seg. Han sier det ikke er meningen jeg skal sitte med svar på alle de store spørsmål. At jeg da ville vært et orakel, ikke en mystiker. Jeg påberoper meg ikke å kjenne løsningen på alle de store gåter. Men jeg kjenner Gud. Og han avdekker svar på mye, i konverseringen vår.

Jeg tror. Jeg tror noe av hensikten med livet mitt er å formidle deler av Gudens karakter, vilje, humor og personlighet. I dag tidlig fikk jeg en morsom forespørsel. En leser som mente jeg burde stå på Fiskebryggen her i Bergen, og proklamere Gudens tilstedeværelse og godhet. Eller noe i den gaten. Jeg svarte at det minnet meg om noe som skjer i en bok som har vært svært betydningsfull i denne reisen. Nemlig Barna fra Sukhavati av Jostein Gaarder. Den handler om de to barna Lik og Lak, som kommer fra det evige landet Sukhavati. En mann som heter Oliver, forteller eventyr om verden. Barna får så lyst til å oppleve dette stedet, at de får Oliver til å skape verden. Det skjer ved at Oliver og en kvinne som heter Olivia, sover i tusen år og drømmer den samme drømmen. Først da kunne verden skapes, og barna kunne reise dit.

Så kommer de til Bergen da, av alle steder, med et oppdrag. Oppdraget er å fortelle menneskene i verden at de lever i et eventyr i hodet til Oliver. I svaret på kommentaren jeg fikk, skrev jeg at de var på Festplassen for å overbringe budskapet. Men når sant skal sies, er de på Fiskebryggen også – og prøver å formidle hvordan alt mennesker anser for å være virkelighet, egentlig bare er et vakkert eventyr – en drøm, i hodet til en mann langt utenfor virkeligheten. Kanskje man kan tenke at Sukhavati er den egentlige virkeligheten. Iallfall er det slik for Lik og Lak, som har levd i en evighet, og kun korte sekunder i Bergen. I siste kapittel av boken, kommer det frem at barna ikke alltid har eksistert, men at de kommer fra en plass ved navn Samadhi.

«Samadhi» har jeg skrevet litt om allerede. Det er et begrep innenfor buddhismen, og handler om den tilstanden du er i, når du har fått kamelen gjennom nåløyet – og erfarer Himmelen som en konkret virkelighet. Mens du fortsatt er i live. Bønneloggens andre del har fått navnet «Samadhi». Mens den første delen heter «Dette er helvete og jeg klarer ikke mer». Hvilket er de to motpolene i mitt indre liv – begge to aktive, i større eller mindre grad.

«Helvete» var noe jeg opplevde i natt. Som jeg skrev i forrige innlegg, ble det ikke mye søvn natt til i går. Så da jeg la meg i går kveld, trodde jeg at det kom til å bli problemfritt å sovne. Det var for øvrig ikke tilfelle. Jeg ble liggende i flere timer og kjempe mot stressetanker. Plutselig var jeg sikker på at jeg har brystkreft. Jeg lå og kjente på høyre pupp, som jeg har hatt litt smerter i, og var overbevist om at jeg kjente en klump der. Guden var ikke så hjelpsom, men sa at dette bare er min vante katastrofetenkning. Jeg prøvde å legge bort bekymringen, og tenke på ingenting i håp om å sovne. Så snakket Satan til meg, og sa ordet «brystkreft». Jeg hører forskjell på stemmen til Gud og stemmen til Satan. Og når noe kommer fra «Løgnens far», burde det fortelle meg at det er det stikk motsatte av sannheten. Men jeg ble ikke betrygget av den tanken.

Det som løste opp i situasjonen, var Guden som gjorde meg oppmerksom på noe jeg hadde sagt i samtalen med han jeg var ute med i går. Vi snakket om religion, og jeg sa at noe av motviljen ikke-troende har mot Gud, er nettopp det som gjøres i Guds navn – men som er direkte ondskapsfullt. Så snakket jeg om islam, og om hvordan en ateist putter både kristendom og islam i den samme kategorien. Jeg husker ikke ordrett hva som ble sagt, men jeg tror jeg klarte å si at de to religionene i bunn og grunn går ut på det samme. Og det gjorde Yeshua harm og vred. Når jeg ikke anerkjenner at det er han som er Sjef, at det er han som er Universets prins. Jeg ba oppriktig om unnskyldning, og sa det ikke skulle gjenta seg. At jeg vet min oppgave er å avdekke, én gang for alle, at det virkelig er den kristne Gud som bærer kongekronen i dette eventyret. Da sa Gud at unnskyldningen var akseptert. Og min indre uro forsvant. Kort tid etter sovnet jeg.

I denne situasjonen, den indre kampen jeg kjempet i natt, forstod jeg hvordan Gud og Satan fungerer som to lærere. Begges hensikt, vilje og intensjon er at du skal gå av med eksamen. De har bare veldig ulike undervisningsmetoder. Men man trenger begge to – enn så lenge. Så sier jeg ikke mer om det.

Nå er det lørdagskveld, og avtalen jeg hadde ble dessverre avlyst. Han som skulle komme på besøk har fått influensa. Men jeg klarer meg, jeg. Finner alltid på noe å gjøre. Om ikke annet, kan jeg pakke inn julegavene jeg har tatt med hit, til alle i familien. Faren min får en spesielt fin gave i år, i form av en opplevelse. Så den trenger jeg ikke pakke inn. Dere får ha en riktig fin kveld. Jeg sender kjærlighet og god energi, og håper dere nyter reisen – som egentlig er hele læreplanen oppsummert i to ord. Akkurat.

- Månebarn