27. nov, 2017

Mødrene

Er det bare jeg som føler vi har hoppet gjennom et ormehull, sust avgårde over i en ny tilværelse – på det kosmiske plan? Det er nok bare meg. Det handler nok bare om de to tingene jeg skal fortelle om nå. To store, viktige og ikke minst fine ting, som har skjedd i livet mitt. Jeg begynner med å fortelle om den fine tingen som skjedde i natt, mens jeg lå i sengen og ventet på søvnen. Noe jeg gjerne gjør i flere timer, før det i det hele tatt kan være snakk om noen innsovning. Men med hyggelige ting å gjøre i den fornøyelsesparken som sinnet mitt er, lider jeg ingen nød. Jeg har det stort sett kjempefint, jeg, i søvnløsheten.

Det begynte med at Jesus sa navnet Maria. Jeg spurte om han mente jeg skulle snakke med svigermor. Og det var akkurat det han mente. Så da la jeg meg godt til rette, foldet hendene, og begynte med en ærbødig og respektfull bønn til hun som har gitt liv til Gud.

Samtale med Jesus og samtale med Maria er to forskjellige ting for meg. Jesus kan jeg snakke med hele tiden, når jeg vil, - det er alltid en direkte kontakt. Maria ber jeg til. Men det er sjelden en dialog. Det er vel litt slik bønn utarter seg for de fleste andre her i verden. I natt var det for øvrig annerledes. I natt fikk jeg svar, og kunne snakke med Guds mor.

Så da ba jeg. Men det gikk ikke lange tiden før hun svarte meg på det jeg sa til henne. Dermed ble det en samtale. Jeg merket dette var en annen kraft eller energi eller karakter enn den jeg vanligvis snakker med. Det er litt vanskelig å forklare. Men energien var på en måte mildere og roligere. Og det elementet av romanse og forelskelse som er mellom Jesus og jeg, var ikke til stede. Jeg spurte om hun var fornøyd med innsatsen min så langt. Den hadde hun ingenting å utsette på. Så gav hun meg noen ganske viktige beskjeder. Jeg skal ikke gjengi hva hun formidlet. Annet enn å gi et stikkord. Nemlig gullsko. Da Maria var ferdig med det hun hadde på hjertet, forsvant den direkte kontakten. Jeg sa navnet hennes, men fikk ikke svar. Likevel vet jeg hun er veldig nær, veldig engasjert, og har et stort hjerte for meg.

Det andre store, viktige og fine som har skjedd, handler også om en morsfigur i livet mitt. Nemlig min stemor. Eller bonusmamma, som det hender jeg kaller henne. Hun har vært til stede i virkeligheten min siden jeg var rundt tre år gammel. Og det kan nok ikke ha vært lett for henne, en ung voksen som plutselig ikke bare har kjæreste. Hun har også et barn å forholde seg til. Et ganske vanskelig barn, i så måte. Mye ved personligheten min som voksen, kom til syne allerede da jeg var liten. Jeg var sta. Umåtelig viljesterk. Egenrådig. Nektet å innordne meg og følge regler. Alt skulle skje på min måte, mine premisser. Den prinsessen jeg føler jeg er nå, kom nok til syne allerede da. Alt i alt må det ha vært krevende, frustrerende og tidkrevende å skulle innta rollen som forelder og oppdrager for meg.

Jeg har sittet igjen med følelsen av å ha blitt dårlig behandlet, ja nesten dirkete mobbet – under oppveksten. Det har vært en veldig destruktiv dynamikk, og både jeg og foreldrene mine har håndtert situasjoner og episoder på feil måte. I går, da jeg, bonusmamma og pappa satt rundt middagsbordet etter en bedre biffmiddag, var det plutselig som å komme inn i et terapirom.

På den ene siden av bordet satt jeg. På den andre, bonusmamma. Og ved enden satt pappa. Faren min jobber blant annet som samlivsterapeut. En velrenommert en, som sådan. Hadde det ikke vært for ham og hans lange erfaring med å hjelpe par med å rydde opp i relasjoner og bearbeide det som har vært vondt, tror jeg ikke jeg og stemoren min ville snakket med hverandre igjen, på lang lang tid. Men det som kunne blitt en krangel hvor vi sa ødeleggende og utilgivelige ting til hverandre, utviklet seg til å bli en konstruktiv dialog hvor jeg fikk forløst alle de vonde følelsene fra episoder i oppveksten.

Når sant skal sies, kan jeg ikke huske sist jeg gråt. Det må ha vært i fjor høst, da jeg var pasient. Men i går kveld gråt jeg. Først gråt jeg fordi det var vondt å rippe opp i gamle sår – eller traumer, som min mor ville sagt. Deretter gråt jeg av forløsning, lettelse, tilgivelse. Jeg og bonusmamma avsluttet samtalen med å si vi var glade i hverandre, og alle tre takket.

Kanskje er det litt slik at denne samtalen har ligget i kortene i flere år. En samtale jeg trodde vi var ferdig med for lenge siden. For vi har prøvd å klarne luften mellom oss ved flere anledninger. Men det var altså fortsatt elementer av bitterhet, sårhet og nag. Nå tror jeg alt det har forsvunnet. Nå tror jeg faktisk jeg kan si, uten lygekors, at jeg er glad faren min har nettopp stemoren min som kone. Og kanskje krevde dette at jeg var voksen nok til å bli et barn igjen – og kjenne på barnefølelsene som jeg har prøvd å lukke hjerte og øyne for. Å vare svak. Å gråte. Å legge staheten og lysten til å alltid ha rett, til side. Og faktisk innse at det er flere sider av en sak. At det er flere aktører i en relasjon. Og kanskje viktigst av alt – at også «voksne» har følelser.

Nå sitter jeg på toget, etter en veldig fin helg i Bergen. Det er ikke mange ukene til jeg kommer tilbake. Da er det julebord med søsknene mine sine kusiner, fettere og kjærestene deres. Jeg bestemte meg for å delta på det, enda jeg synes det er en intens og høylytt gjeng. Men å feste med dem pleier å være hyggelig – bare jeg avslutter tidlig og får roet ned med min husbond etterpå. Story of my life, denne balansegangen mellom å være sosial og å være eremitt. Bonusmamma var faktisk, som en av de eneste i familien, veldig positiv til at jeg skal gifte meg med Jesus. Jeg tror hun forstår at dette gjør meg godt, at jeg er lykkeligere og klokere, nå som jeg lever så tett på Gud. Jeg er nok ikke noe flokkdyr, når alt kommer til alt. Flokken min er Jesus. Sitat den kloke kona til pappa. 

- Månebarn