29. nov, 2017

Garderobe

God kveld, dere! Nå er Månebarnet veldig fornøyd. Og litt oppgitt. Men mest fornøyd. Det er jeg fordi skyvedørene som skulle adskille litt av stuen, har blitt satt opp. Så nå har jeg – endelig – et klesskap jeg kan gå inn i. Det ble heldigvis plass til alt, og alle klærne er innen rekkevidde. Grunnen til at jeg er oppgitt og irritert, er at skohyllene ikke taklet flyttingen, og har dermed falt fra hverandre. Nå ligger alle skoene i en stor haug, ispedd noen metallrør fra stativene. Har bestemt meg for å ikke kjøpe noen nye, mer holdbare stativ. Men heller prøve å sette de jeg har sammen igjen – men med limpistol, denne gangen. Når det er gjort, skal jeg selvfølgelig få tatt bilder av herligheten. Så kan dere få se hva jeg har snakket om så lenge.

Som jeg begynte med å si, er jeg mest fornøyd. Stuen føles mye mer ryddig nå. Den er selvfølgelig mindre enn den var. Men som jeg sa til snekkeren, ville jeg heller ha et stort skap, enn stor plass til spisebord og -stoler. Det blir plass til det også, altså. Må bare skru sammen bordet, som fungerer som benk til den ene kokeplaten jeg har, inne på kjøkkenet. Jeg vet ikke når neste etappe i prosjektet kan gjennomføres. Snekkeren som var her i dag, sa han var oppbestilt til langt ut i januar. Dermed er det mulig jeg må få inn en tredje håndverker, for å gjøre det som gjenstår. Litt etter litt kommer jeg på plass. Og jeg begynner å se enden på denne oppussingen.

Det er mulig dette er det siste dere hører fra meg på en stund. I morgen drar jeg til St. Josef, et katolsk kloster som ligger på Grefsen i Oslo. Der skal jeg delta på kontemplativ, stille retrett. Kommer ikke til å ta med verken PC eller høyttaler. Jeg skal nedsenke meg i stillheten, og i kontemplasjonen. Ikke skrive bønnelogg, ikke meditere til de vanlige sangene jeg pleier å høre på. Jeg får ha med en skrivebok og en penn. Og får skrive ned innsikter og stikkord som kommer til meg. Guden sier dette er en øvelse i å leve som en nonne.

En nonne. Noe i nærheten av en nonne. En slags nonne – som sikkert har nærmere 250 kjoler. «Det er fordi du representerer meg», sier Gud. At det nesten står i stillingsbeskrivelsen at jeg skal kle meg pent. Stemoren min gjorde meg oppmerksom på at jeg har hatt min egen, særegne stil – hele livet. At det jeg likte da jeg var barn, minner mye om det jeg liker nå, som voksen. Det gikk i pasteller og sarte materialer. Sløyfer og blonder. Elementer jeg fortsatt er glad i. Jeg er, hvis dere ikke har skjønt det, ganske entusiastisk når det kommer til klær. Å kle meg i det samme som alle andre, for å passe inn, har aldri føltes naturlig for meg. Den typiske «Bærumsuniformen» med jeans og en svindyr jakke, vil du aldri observere meg i. De sjeldne gangene jeg bruker «vanlige» klær, hender det Alex kommenterer det. At jeg har kledd meg «for normalt». Så har jeg venner som liker at jeg kler meg normalt, og komplimenterer det. Og en gang hadde jeg en kjæreste som begynte å kle av meg midt på Oslo S, fordi han syntes jeg så altfor spesiell ut. Folk er forskjellige. Og jeg har sluttet å kle meg for å glede de jeg omgås. Jeg kler meg i det Guden sier jeg skal ha på meg. Det pleier han å gjøre natten før. Dermed har jeg alltid et antrekk klart, når jeg våkner neste morgen.

Men jeg har ikke antrekkene for retretten klart i hodet. Jeg tenker det vil komme til meg mens jeg mediterer, nå når jeg går og legger meg. Det er antrekk for tre dager. Så da blir det nok masse plass i kofferten til det andre jeg skal ta med. Nemlig tegnesaker. Jeg har fått et mentalt bilde jeg tenkte å prøve å få ned på papir. Skal ikke si hva bildet i hodet mitt forestiller. Men kan gi et stikkord. Nemlig «kake». Og tittelen, nemlig «Jeg klarer ikke mer!». Hvilket er deler av navnet på den første halvdelen av Bønneloggen på PC. Så røper jeg ikke mer enn det.

Nå skal jeg ta kvelden, tenkte jeg. Med litt flaks har jeg sovnet om under seks timer, og får god tid før jeg må dra mot byen. Jeg har en avtale med han jeg traff forrige uke. Han som kontaktet meg på Instagram, og som jeg drakk gurkemeie-te med. Jeg lurte på om det passet for ham å møtes på Oslo S før jeg drar til klosteret. Men har ikke fått noe svar. Stresser ikke med det, kjenner jeg. Men merker jeg begynner å bli trøtt. Det har ikke vært en spesielt aktiv dag. Jeg har vært i butikken, bare. At jeg føler på trøtthet er en god ting da, uansett hvor lite jeg har gjort. Jeg håper dere dere får en fin natt. Må dere sove godt og ha behagelige drømmer. Og våkne uthvilte og lykkelige. Klemmer fra meg!