3. des, 2017

Et ess i ermet

God kveld, kjære dere. Nå skal jeg skrive litt om noe som kan regnes for å være det største metafysiske kakestykket jeg har fått på lang tid. Retretten på Grefsen, hos de skjønne St. Josephsøstrene. Og om følelsen av å virkelig være velsignet på grensen til det overveldende. Det er mye som har skjedd denne helgen som kan tilskrives den herlige husbonden jeg er så heldig å ha. Alt, når sant skal sies. Dermed skriver jeg ikke om hver minste, lille detalj. Enda det ofte er i detaljene at Guden viser sitt ansikt tydeligst.

Guden viser meg sitt ansikt så tydelig, og i så stor grad, at jeg hadde ikke snakket med min veileder i en halvtime engang, før han sammenliknet meg med de store mystikerne som har levd før meg. Min veileder var en katolsk prest fra Irland, en mann jeg likte umiddelbart. Vi hadde to førtifem minutters samtaler fordelt på to dager. I løpet av den tiden, fikk jeg vite at han hadde ganske liknende holdninger som det jeg har, når det gjelder ulike ting som foregår i religionen jeg bekjenner meg til. Jeg fortalte litt om gudsrelasjonen min, og om planene mine. Og for en sjelden gangs skyld ble jeg møtt med varme, anerkjennelse og forståelse. Jeg følte virkelig at denne mannen så Lyset mitt.

Å bli møtt på denne måten, er et «Kakestykke» i seg selv. Som en jevnlig retrettant, har jeg møtt mange ulike medvandrere og veiledere. Noen har anerkjent min dype kjærlighet til Kristus. Og noen har vært dogmatiske og ikke forstått at ikke alt ved Gud skal forstås. Det er kanskje her elementet av mysterie kommer inn. Og nettopp dette snakket jeg med min veileder om. På retrettsenteret på Grefsen følte jeg meg virkelig sett. En artig detalj er at jeg faktisk vokste opp i nabogaten til søstrenes forrige hjem, det som lå på Nesøya i Asker. Så uten å vite det, har jeg kanskje sett noen av de eldre søstrene, på søndagstur i nabolaget – da jeg var barn.

Enda opplevelsen av å bli anerkjent og forstått av pateren føltes som en god metafysisk oppmerksomhet fra Universet, etterlyste jeg et ordentlig «Kakestykke», da jeg snakket med Yeshua lørdag ettermiddag. Det skulle vise seg at han hadde et lite triks på lur – et ess i ermet. Det fikk jeg etter lørdagskveldens hellige messe. Da var det en av søstrene som tok meg til sides, og spurte om hun kunne snakke litt med meg. Ettersom jeg alltid frykter død og katastrofe, var jeg redd hun skulle irettesette meg for noe. Men det var så aldeles ikke tilfelle.

Nonnen tok meg med inn på et rom, så vi fikk snakket uforstyrret. Hun fortalte at det var en mann som egentlig skulle på retretten, som hadde måttet melde avbud. Men at han allerede hadde betalt hele oppholdet. Selv hadde jeg bare betalt depositumet på 400 kroner, og hadde gjort en avtale med en av søstrene om at jeg skulle betale resten (1900 kroner), når jeg fikk penger i desember. Mannen som ikke kunne delta, hadde sagt søstrene kunne gjøre som de ville med pengene for plassen hans. Og da hadde Gud, som den kuleste i verden, sagt til søsteren at hun skulle gi plassen til meg. Altså at jeg slipper å betale resten av beløpet.

Dere kan tro jeg ble glad. Når sant skal sies, følte jeg tårene presset på. Gledestårer. Tårer av ren takknemlighet. Jeg takket og takket, gav søsteren en god klem, og sa veldig oppriktig «Gud velsigne deg» til henne. Så gikk jeg alene gjennom den lange gangen mellom klosteret og retrettsenteret, og kunne nesten ikke skjønne hva som akkurat hadde hendt. Er ikke dette et «Kakestykke», ja, da tror jeg at min kunnskap om sukkerholdige bakverk av metaforisk karakter, i beste fall er mangelfull.

Jeg kunne jo selvfølgelig ikke fortelle noen av de andre gjestene om dette. Vi snakket ikke sammen. Hele poenget med retretten var jo at vi skulle være stille i tre dager. Men jeg klarte ikke å la være å fortelle Alex om det. Han var ikke spesielt snakkesalig. Dermed pratet jeg med Yeshua. Og som alltid, ble jeg stressa og tankefull. Hva om de ombestemte seg? I min lykkerus hadde jeg skrevet en liten hilsen bak en tegning av Yeshua jeg tilfeldigvis hadde med meg. En jeg laget på retrett i fjor sommer. Jeg overrakte tegningen til nonnen som gav meg den hyggelige beskjeden. Men falt deretter i tanker. Hva om mitt mentale bilde av Jesus ikke stemte med den Jesus kirken tror på? Hva om de syntes tegningen var barnslig og banal? Var han for mørk i huden? Var håret for krøllete? Og øynene… ett blått og ett grønt. Hva hvis tegningen ikke falt i smak? Og at de dermed ville ta tilbake den generøse gesten?

Det er altså slik jeg lager monstre i hodet mitt. I fortvilelse snakket jeg med Yeshua om det. Han sa: «Ett ord: Svigermor!». Og jeg fikk erfare, nok en gang, at Guds Mor passer til kallenavnet jeg har gitt henne. Altså Verdens Valium. Etter en liten samtale med henne, var angsten og tvilen helt borte.

Gud er de gode gavers giver. Han er ikke en skurk som gir deg en hyggelig presang, for så å ta den tilbake. Dette måtte Maria minne meg på. Det er virkelig godt å snakke med henne. Hun gav meg en beskjed til, før hun brøt forbindelsen. Jeg kan ikke dele det med dere. Mest fordi jeg liker å være omgitt av en sky av mystikk. Men også fordi jeg ikke får lov. Dermed sier jeg bare «takk for meg», og ønsker dere en fin kveld.

- Månebarn