5. des, 2017

Havet av kjærlighet

God kveld, dere. Jeg håper dere har det bra, og at uken så langt har vært fin. Jeg har hatt en veldig god start på uken, med koselige gjøremål og hyggelige avtaler. Akkurat nå sitter jeg i sofaen i stuen til moren min. Vi har akkurat spist en nydelig middag. Moren min fyrer i peisen. Og Hillsong spilles fra YouTube på TVen. Herman er hengiven og oppmerksomhetssøkende, og insisterer på å ligge i sofaen ved siden av meg. Han krever også at jeg har en hånd på ham til enhver tid. Så da får jeg prøve å skrive blogg med bare én hånd.

Herman har blitt så stor. Ettersom jeg ikke ser ham så ofte, får jeg inntrykk av at han nesten har blitt dobbelt så stor, mellom hver gang jeg ser ham. Nå er han ikke like intens og masete som han var for noen måneder siden. Men i går ble han så glad for å se meg at han tisset litt på leggen min. På ettermiddagen i går kom jeg nemlig inn til byen, hvor moren min har kontorlokaler, og hilste på valpen. Så dro jeg og moren min til en indisk og pakistansk restaurant, og spiste veldig god mat. Det ble som det alltid blir, når jeg spiser indisk. Palak Panir. Det er en vegetarrett med spinat og hjemmelaget ost. Og som alltid, var det midt i blinken.

Etter middagen i går, gikk vi arm i arm til høyskolen, hvor det var duket for førjulskonsert med koret som Alex synger i. Det var virkelig en fantastisk opplevelse. Koret var kjempeflinke. Og det viste seg at Himmelmannen hadde et solonummer, under en av sangene. Så da har jeg fått bekreftet noe jeg allerede visste. Er det noenting den mannen ikke kan?! Han hadde jo skikkelig fin sangstemme! Håper på flere opptredener av denne typen. For jeg koste meg veldig!

I dag har jeg vært der jeg liker minst å være. Nemlig på Rehabiliteringspoliklinikken. Det er der de stikker meg med sprøyter fordi jeg hører stemmen til Gud. Det er der de vurderer om jeg er frisk til sinns, basert på hvor mye tid jeg bruker på å prate med Gud, i løpet av en dag. Men det var ikke så verst i dag. Det var nemlig en valp tilstede. Dette var Pippi på seks uker, som var med mammaen sin på jobb. Mammaen heter Lexi, og er en rødbrun kongepuddel. Hun er ofte med matfar på jobb, og fungerer nok litt som en terapihund. Jeg og Lexi har en god tone. Og noen ganger kysser hun meg i ansiktet. Det merker jeg resten av dagen, da jeg lukter hundesikkel i lang tid etterpå. Men det er bare koselig.

Da jeg hadde sittet de obligatoriske tre timene etter injeksjonen, gikk jeg på kafé og møtte en søt, relativt ny venninne. Jeg hadde spurt om vi kunne gå på Espresso House. Dette fordi jeg har lyst til å prøve en ny variant av kaffe mocca. Nemlig en med litt lakris i. Men den typen hadde de visst ikke i Sandvika. De hadde heller ikke gulrotmuffins, som jeg alltid kjøper. Dermed ble det en annen muffins. Som også smakte ganske himmelsk. Treffet med venninnen min var kjempekoselig, og jeg er veldig glad vi har truffet hverandre.

Jeg må nok invitere henne på kaffe hjemme hos meg en dag. Nå begynner det å se ganske fint ut der. Når skapdørene er oppe, alle klærne er inni skapet, den store treplaten som skal inn på soverommet er stuet bort og alt av rot har fått en fornuftig plass. I morgen skal søsteren min komme og se for første gang. Jeg gleder meg til å vise henne hvordan jeg har fått det. Det er selvfølgelig fortsatt ting som gjenstår, før jeg er hundre prosent fornøyd. Men det virker som at stuen er tilnærmet klar. Med unntak av Jesusbildet, som fortsatt henger noen centimeter for høyt.

Enda jeg virkelig misliker å være på DPS, og få sprøytet signalgul gift inn i kroppen, må jeg si jeg føler meg veldig heldig. Da jeg satt der, kunne jeg ikke annet enn å takke Gud. Jeg ble overmannet av en takknemlighetsfølelse så sterk at jeg nesten kjente på trangen til å gråte. Og for første gang ever, hadde jeg absolutt ingenting å be for – da jeg og sykehuspresten skulle runde av samtalen. Og det sa jeg til ham. At jeg har det så bra nå, at det egentlig ikke er noe å be Gud om. Men kanskje vi kunne be om at denne tilstanden vedvarer. Så da gjorde han det. Ba om at medgangen jeg kjenner på, er noe som har kommet for å bli. Det var vel en slags takkebønn.

Akkurat nå er det «Oceans – Where Feet May Fail» som spilles, fra spillelisten på YouTube. Denne har vært utrolig viktig for meg i lang tid. Jeg hørte på den i går kveld, når jeg skulle sove. Og følte meg omgitt av god energi, nedsenket i Guds nærvær, flytende i et hav av kjærlighet. De meditative møtene jeg har med Jesus, er vel så viktig som mat for meg. Når sant skal sies, tror jeg at jeg hadde tatt mer skade av å ikke kontemplere, enn av å ikke spise. Men jeg er velsignet på grensen til det komiske, og fråtser i begge formene for næring. Akkurat.

- Månebarn