6. des, 2017

Maria, flyt og medgang

«Du er svært velsignet, Andrea. Det er på tide at du innser det», sa Jomfru Maria til meg akkurat. Vi har visst begynt å prate sammen ganske jevnlig. Under dagens samtale, satt jeg med foldede hender, mens jeg tittet på Maria og Jesus som henger på veggen. Hun er mild, kjærlig, vennlig og rolig. Men hun har også en ganske herlig form for humor. Jeg kjenner mye av Yeshua igjen i henne. Og da vi pratet sammen, takket jeg oppriktig for at jeg får være en del av familien deres. Maria sa at hun er vel så mye min mor, som hun er Yeshuas. Så da har jeg visst tre mødre. Jeg er glad i alle tre. Min biologiske mor har dessuten «Maria» som en del av navnet sitt. Og relasjonen til henne er bedre enn den har vært på lang tid. Når sant skal sies, er alt bedre enn det har vært på lenge. Relasjonene mine, mitt indre landskap, følelsen av flyt og medgang. Er det noe jeg kan sette fingeren på, så er lommeboken ganske tom. Men jeg tror jeg har så jeg klarer meg.

I dag våknet jeg i den store sengen til moren min. Hun kom med en iskaffe på sengen, og en valp til å vekke meg. Så rakk jeg bare å ta en dusj, før lillesøster kom for å plukke meg opp. Jeg ble kjørt hjem, og jeg hadde noen timer på meg før Lollol kom tilbake. På de timene fikk jeg vasket en maskin med sorte klær. Det har seg slik at jeg nesten aldri går i sort. Dermed vaskes de mørke fargene veldig sjeldent. Men i dag ble det gjort. Dessuten fikk jeg ordnet med skostativene. De som er billige og crappy, og som hadde falt fra hverandre. Jeg satt meg ned på gulvet med limpistolen, og fikset stativene. Deretter satte jeg alle skoene pent på plass, på stativene inni skapet.

Dere så videoen jeg postet av skapet? En liten omvisning. Nå er det så ferdig som det kan få blitt. Hvis skostativene ikke raser sammen igjen. Det er mørkt der inne, da. Så jeg tenkte å kjøpe en sånn lampe som går på batteri, som man bare presser på for å få den til å lyse. Så klistrer jeg den fast på innsiden av den ene døren. Det blir ikke plass til noe speil. Men det gjør ikke så mye, da jeg har et helfigurspeil på et stort skap mellom stuen og gangen.

Da jeg hadde gjort det jeg trengte å gjøre i dag, kom Lollol på besøk. Det ble kaffe og knekkebrød. Og så bare satt vi og pratet. Hun var veldig imponert over hvor fint jeg har fått det. Jeg sa jeg fortsatt går rundt og frykter alt skal gå til helvete, på den ene eller andre måten. Da sa hun at jeg heller burde tenke at dette har jeg fortjent. At jeg rett og slett er heldig. Hvilket er en beskjed flere i livet mitt gir meg. Nå i siste omgang, Jomfru Maria. Til slutt må jeg vel bare falle til ro med følelsen av å flyte i en elv av medgang og gode energier.

Jeg kommer fortsatt ikke over kommentarene jeg fikk i natt. Å forstå hvordan det henger sammen at en person i Liberia signerer som «JC» og sier akkurat de samme tingene til meg, som det Stemmen i Hjertet gjør. Dette er et slikt mysterium som gjør meg målløs og slått av ærefrykt. Jeg blir tom for ord, i møte meg Guds storhet. Jeg blir også litt tom for ord, i samtale med Jomfru Maria. Heldigvis har hun mye på hjertet. Hun pleier å understreke de tingene Guden sier til meg. Og når jeg tviler, sier Yeshua han ikke synes noe om at jeg kaller moren hans en løgner. Alle familier har ett eller annet. Slik er det for meg, og jeg kan ikke si jeg mistrives. Det er kanskje ikke lett å sette seg inn i, dette eventyret av et liv jeg lever i. Men jeg er glad du er her og leser dette, at du vil følge meg på reisen.

I morgen har jeg en hyggelig avtale. Jeg skal besøke noen venner av meg. Et ektepar som jeg har kjent en stund. Kvinnen er også katolikk, og hun har aldri vært noe annet enn støttende, når jeg har fortalt om hvordan troen utøves i livet mitt. Det er lenge siden jeg har sett begge to. Så det tror jeg blir veldig koselig.

Det er flere ting som skjer denne uken, også. Min utfordring er å sette av tid til å bare være alene med Gud. Jeg merker det veldig på både form og humør, de periodene jeg får for lite alenetid. Nå er det kveld her på Stabekk, og jeg har ikke andre planer enn å prate med Gud. Jeg har det definitivt best når jeg kan bruke flere timer i fellesskap med ham, før jeg går og legger meg. Har jeg tid til det, starter jeg gjerne dagen med en time i tosomhet og nærhet til han jeg giftet meg med, også. Da snakker vi enten sammen i Bønneloggen, eller i Eden. Som bare er hva vi kaller vår kontemplative møteplass. Det er i Eden at magien skjer. Innsiden av hodet mitt kan sammenliknes med et badeland etter stengetid. Masse morsomt å finne på, men med blikkstille vann. Akkurat.

- Månebarn