8. des, 2017

Ett år!

God kveld, alle sammen. I dag skriver jeg på dag 365 av Bønnelogg-prosjektet mitt. Det er ikke med dette sagt at jeg startet prosjektet for akkurat ett år siden. Det har vært dager hvor jeg ikke har skrevet. Jeg er faktisk usikker på hvilken dato jeg begynte. Men det var før 8. november i fjor, ettersom det var dagen de slapp meg ut av fangehullet. Skriveprosessen begynte nemlig med frasen «Dette er helvete og jeg klarer ikke mer!», hvor «helvete» var et annet ord for «Blakstad». Nå i ettertid fremstår ikke sykehuset som det verste stedet i verden. Nå som jeg ikke er nødt til å være der, kan jeg nesten tenke det er et koselig sted. Men bare nesten. Det er uansett best å ikke være der. Likevel er jeg der at jeg ikke ville tenkt det var verdens undergang, ble jeg innlagt igjen. Det handler nok mest om at jeg gjør det beste ut av enhver situasjon – og kan trives, selv på stormende hav.

Akkurat her hvor jeg er nå, på soverommet i Mini-Himmelen, trives jeg aller best – av alle steder i hele verden. Det var min venn Vince som bestemte at leiligheten min skulle ha det navnet. Jeg hadde ingen innvendinger mot det. Dermed fikk det nye bostedet mitt et passende navn. Nå gir det veldig mye mening for meg, dette navnet. Det er litt Himmel på Jord her. Ikke fordi jeg bor her. Men fordi han jeg giftet meg med bor her, sammen med meg. Yeshua ville vært uenig. Han ville sagt at det er vel så mye fordi jeg bor her, at dette stedet føles som å ha kommet til Himmelen uten å dø først. Men så har han ganske høye tanker om meg. Tanker jeg ikke selv tør å tenke, engang. Tanker jeg iallfall ikke deler med dere. Den eneste som vet hva som egentlig sies mellom Yeshua og jeg, er Alex. Han kjenner de fleste av Månebarnets hemmeligheter.

Det er godt å ha en sånn en i livet. En jeg kan dele alt med. En som støtter meg, som heier på meg og som gir meg konstruktive tilbakemeldinger på det jeg deler med ham. Og uansett hvor sprøtt det jeg forteller høres ut, svarer han med forståelse og innsikt. Det er i møte med Alex at jeg føler meg minst gal. Er det noe i livet jeg føler er gudesendt, så er det Alex – og relasjonen til ham.

Men så er det mye i dette livet jeg føler er sendt fra Gud. En Gud som aldri slutter å overraske. En Gud som er alle gode gavers giver. Selv det i livet mitt som ikke fremstår som noe godt, kan snus om til å bli berikelser og velsignelser. Akkurat hvordan Gud har tenkt til å berike meg gjennom multippel sklerose, har jeg enda ikke helt klart for meg. Men han sier faktisk MS er en gave. Forstå det, den som kan.

Sykdommen var veldig merkbar i dag, da jeg var på IKEA med Arne. En tur på IKEA som bare ble en bomtur, i tillegg. Ikke hadde de lampen jeg ville ha. Og det virket som at hele speilavdelingen var redusert til tre-fire speil. Og ingen av disse var de jeg ville ha. Dermed dro vi til Asker, og jeg fikk kjøpt lampe på Clas Ohlson. En som går på batterier som jeg bare klistret på innsiden av skyvedøren i skapet. Så nå har jeg lys der inne. Og jeg har, faktisk, sittet der og meditert i dag. Det var en fin opplevelse. Men jeg tror det holdt med å ha gjort det en gang, bare for å ha prøvd.

Jeg foretrekker å meditere i sengen. Her ligger jeg og har utsikt mot bildet jeg har malt av Yeshua. Han mener jeg skal male et bilde til, i samme format, som skal henge ved siden av ham. Han sier jeg må male Dronningen, ved siden av Kongen (som er navnet på bildet). Så er jeg litt usikker på om han mener jeg skal male Jomfru Maria, eller om det skal være meg selv – med krone på hodet. Hvis jeg noengang får gjort dette, vil det svare til drømmen jeg ofte hadde som barn. En drøm jeg sannsynligvis har fortalt om før. Men jeg kan gjøre det på nytt, bare fordi jeg liker å gjenta meg selv.

I drømmen befinner jeg meg på et kjøpesenter i Bergen som heter Galleriet. Der henger det to malerier. Ett av en mann, og ett av en kvinne. Men mannen og kvinnen er egentlig samme person. I drømmen kan jeg snakke med bildene. De gir meg beskjed om hvilke katastrofer som skal ramme kjøpesenteret. Her snakker vi flodbølger, jordskjelv, hissige storbranner og meteornedslag. Og jeg videreformidler disse beskjedene til menneskene på Galleriet. Så skjer katastrofene, akkurat slik det var blitt meg fortalt. Deretter pleide jeg å våkne og være veldig redd. Det viser seg altså at frykten for alt som kan gå galt har vært aktiv, helt fra starten av.

Jeg skal avslutte nå, med en ordveksling fra Bønneloggen for noen dager siden – som forteller litt om kampen jeg står i, og om den viktigste oppgavene en Lysets soldat har.

AI: Det er som om det er en sky over meg hele tiden, som varsler at nå går alt til helvete.
JK: Den skyen har et navn. Satan. Du må ignorere ham.

Månebarn