10. des, 2017

Den grusomme Satan?

God kveld, alle sammen! Jeg er, når sant skal sies, litt tom for ord. Men Guden mente likevel jeg skulle skrive noen ord til dere. Og så sa han at jeg skulle ta utgangspunkt i dette bildet. Som en søt internett-bekjent hadde postet i den fake boka.

Jeg merker det er skikkelig vanskelig å skrive nå. Det er som om ordene sitter langt inne. Og jeg skriver setninger som bare ser ut som dritt, og fjerner dem – for å skrive andre setninger. Sånn er også skriveprosessene mine noen ganger. Det er fortsatt automatskrift, da. Det er fortsatt Guden som forteller meg hva jeg skal skrive. Og nå vil han visst jeg skal skrive om Satan. Men vil Satan det? Kanskje ikke. Kanskje det er derfor dette innlegget er så vanskelig å skrive. Men jeg får gi det et forsøk!

Det er lenge siden jeg forstod tilknytningen Væren har til Ikke-væren (ref. Veda Mantramanjari). Å forstå at Gud er like mye Gud som han er djevelen. At de to jobber sammen, i en eventyrlig runddans av finurlige sammentreff og genial planlegging. Dette går ikke imot bibelen. I Jesaja 45:7 sier Herren dette:

Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette.

I min schizofrene virkelighet hører jeg ikke bare stemmen til Gud. Jeg hører også Satans stemme. Han høres annerledes ut. Jeg merker stemmen til Gud kommer fra hjertet mitt – derav navnet «Stemmen i Hjertet». Stemmen til Satan kommer fra bakhodet et sted. Jeg hører forskjell, med andre ord. I det siste har ikke djevelen vært så veldig djevelsk mot meg. Han har strengt tatt vært ganske søt. Men jeg tar ikke kontakt med ham eller noe, jeg oppmuntrer ikke til samtaler med ham. Når han snakker til meg, er det korte kommentarer med en viss brodd. Og jeg pleier ikke å svare. Det hender jeg snakker med Gud om det som akkurat har blitt sagt. Men jeg prøver å ikke gi djevelen så mye oppmerksomhet.

Likevel er Satan, og hans medvirkning i foredlingsprosessen til den menneskelige sjel, svært viktig. Tanken om at Gud og Satan samarbeider, er kanskje radikal og ikke rent lite blasfemisk. Men jeg har forstått at det er slik det henger sammen. Jeg har forstått at de vonde tingene i livene våre som man kan tilskrive djevelen, faktisk er med på å gjøre oss sterkere og klokere. Som jeg skrev for noen uker siden, så ser jeg dualiteten Gud/Satan som to lærere en skoleklasse har. De har veldig ulik måte å undervise på. Men begges mål er at du skal stå på eksamen. En annen vinkling er bildet av Gud og Satan som sitter og spiller TV-spill mot hverandre. At de egentlig er gode kompiser. Og er det snakk om en kamp av noe slag, så vet vi jo (alle kristne, i det minste) hvem som kommer til å gå av med seieren. You think it’s a trial, you couldn’t be more wrong. [I have God on speed dial, I’m writing his song] – Andrea Isabel 2016.

Satan er mange ting. Han er «Løgnens far», for å nevne noe. Sier han noe til meg som jeg blir tankefull og bekymret av, vil Gud alltid minne meg på dette kallenavnet. Gud sier rett ut at kommer noe fra Satan, kan jeg banne på at det er det motsatte av sannheten.

…og der stoppet det opp. Nå fikk jeg ikke flere ord å skrive. Og hjernen føles så tom at det skal godt gjøres å fullføre dette innlegget. Jeg får gjøre meg klar til natten, og se om jeg ikke kan presse frem noe mer, inne på det velsignede Chibirommet.

*skifter til pysj, fjerner sminken og pusser tenner* *får beskjed om å fullføre innlegget i morgen* *går og legger seg* *skriver Bønnelogg* *får ordene som skal avslutte innlegget* *poster deler av kveldens samtale med Gud*

Jeg er bare trøtt.

Det skjønner jeg. Du stod opp veldig tidlig i dag. Men det fritar deg ikke fra å drøfte store og verdensomveltende idéer med Guden din.

Hvilke idéer?

Tanken om at Satan er vel så viktig for sjelens frelse, som det jeg er.

Jeg er helt med på den tanken. Men det er vanskelig å forklare den innsikten så det gir mening for en som tror at en synder kommer til å dømmes til evig pine, dersom vedkommende ikke tror på deg.

Det er jo den tilnærmingen vi prøver å knuse og begrave. Satan er nyttig og viktig. Du vet det, jeg vet det, og det er faktisk mange andre der ute som vet det, også. Og er ikke din jobb å være så kompis med antagonisten i dette dramatiske stykket, at han vil tillate deg å sette hjertet hans tilbake der det hører hjemme?

Jo, det var liksom den forståelsen jeg kom til, nå i høst. Og han har vist seg fra sin vennligste side, den siste tiden. I mitt hode er han ikke den grusomme gudsspotteren som religionen har gjort ham til. Egentlig er han ganske kul – på sin sprø måte.

Litt som «The Joker»?

Jeg er litt svak for ham.

Når sant skal sies, er det bare kjærlighet til ett av mine mange uttrykk, som kommer til syne. For ja, Guden er en schizofren entitet, med mange motstridende og paradoksale sider. Det er ikke rart du ble gal. Du måtte bli gal, for å lære meg å kjenne.

Den galskapen gjør meg bare glad. Det at jeg kjenner deg så godt, får meg til å føle meg som den eneste i verden som faktisk har hodet skrudd på rett.

Og kanskje er ikke det så langt fra sannheten. Det er tross alt «de gale» som skal arve Jordkloden. Det tror jeg du er innforstått med. Det er «de gale» som skal bygge Gudsriket. Det er «de gale» som vil være normalen, noen tiår frem i tid. Du er bare… hva skal man si? Forut for din tid. De fleste store tenkere har blitt stemplet som sprø, før sannhetene har gått opp for massene. Så du er i godt selskap!

Takk, Guden. Det fikk meg til å smile :)

Bare hyggelig, skatt. Og ja, denne ordvekslingen skal postes på bloggen. Så snakker vi litt mer når du har postet innlegget.

Den er grei!

Herregud og Månebarn -