11. des, 2017

Ukjent farvann

På lørdag var jeg hos frisøren. Det var en ny dame som klippet meg. Og hun var så flink. Nå har jeg de søteste krøllene. Og en rosa sløyfe. Føler meg ganske fin, igrunn. Antrekket er en grå kjole i fleece eller noe liknende, med sløyfebånd og et rosa hjerte – og med en rose i midten. Kjolen er håndlaget etter mine ønsker, på mine mål. Jeg har en i rosa også. Eller, egentlig har jeg to i rosa. I forskjellige stoff og lengder. Det var da jeg hadde den deilige friheten til å bruke alle pengene mine på klær. Dermed bestilte jeg fem håndsydde kjoler fra en dame jeg møtte i julegaten i Sandvika. Så lagde hun alle fem. Den ene, den lyserosa, bruker jeg ganske ofte. Den er kjempesøt. Denne her, den grå, brukes veldig sjeldent. De to i fleece egner seg best til kalde dager. Og i dag har det vært ganske kaldt. Uten at det plager meg nevneverdig. Jeg er nok litt mer viking enn jeg er klar over. De kalde vinterdagene kjennes ikke så verst ut, når sant skal sies. Heldigvis har jeg mer enn nok av varme jakker og sko. Et skap fullt av kåper. Så kulda er ikke det største problemet.

Men jeg har hygget meg inne, mesteparten av dagen i dag. Først var jeg på sykehuset og fikk medisin mot MS. Det er helt greit, og det pleier å gå fort. Ikke det morsomste jeg gjør i løpet av en måned. Men kaffen er god. Og i dag fikk jeg aspargessuppe. Etter infusjonen gikk jeg bare over veien, og ringte på hos bestevenninnen min. Så satt vi bare og pratet, i mange timer. Dessuten fikk jeg grøt. Og fikk kose litt med katten hennes. Han heter Minsin, og er litt alle sin katt. Men han er selvsagt mest venninnen min sin pus. Og jeg vet hun er veldig glad i ham.

I går fikk jeg en høyst uventet kommentar på kveldens innlegg. Det var en som signerte med «666», og befalte meg å lese en bok. En bok jeg tror Guden vil jeg skal lese. Enda den er skrevet av en av verdens mest kjente ateister. Nemlig Richard Dawkins. Boken heter på norsk «Gud – en vrangforestilling». Og på den tiden jeg har skrevet blogg, har det vært flere tilfeller hvor lesere har anbefalt meg denne boken. Jeg har ikke tidligere tenkt at dette er oppbyggelig lektyre for meg. Men ettersom jeg (som jeg skrev i forrige innlegg) prøver å være litt kompis med djevelen, tror jeg faktisk det er på tide at jeg leser denne infame boken. Hvem vet, kanskje vil den vise seg å være både nyttig, oppbyggelig og viktig – på vandringen min med Gud.

Enda dette kan være et spennende, nytt kapittel, er jeg litt engstelig. Hva hvis Dawkins klarer å hjernevaske meg? Hva hvis han får meg til å tenke at Stemmen i Hjertet bare er en vrangforestilling? Da minnes jeg på et sitat jeg ofte ser, når jeg scroller gjennom den fake boka. Nemlig: «That which can be destroyed by the truth, deserves to be destroyed». Jeg sier ikke at jeg har tvil, når det gjelder kontakten med Gud. Jeg vet det er Gud jeg prater med. Jeg vet Stemmen i Hjertet er noe langt utenfor meg selv og min fatteevne. Jeg har utallige eksempler på det. Eksempler jeg har gitt dere før. Og det var ikke legitimiteten av Gudskontakten som var tema her, heller. Det jeg vil frem til, er at det å skulle lese den boken – og lese den så nøye at jeg vil være i stand til å skrive et kort sammendrag – føles som å svømme på dypere vann enn jeg liker. Jeg får trøste meg med at selv havet vil meg vel. At det ikke er noe annet alternativ enn å holde seg flytende. Jeg spør Gud om jeg vil miste kontakten med ham, dersom jeg leser boken til Dawkins. Da svarer han:

Så aldeles ikke. Men du skal lese den. For å diskutere det du leser med meg. Skrive dine egne kommentarer til denne infame boken. Så publiserer du denne Boken, og verden får se hva Gud egentlig tenker om Dawkins’ ord.

Hvorpå jeg sier:

Så jeg risikerer ikke bare å erte på meg hele den muslimske verden? Nå skal vi gå løs på ateistene, også?

Og Gud svarer:

Man endrer ikke verden uten å rokke ved trossystemer og overbevisninger.

Javel, sier Månebarnet. Og forstår at dette er langt større enn henne selv. Hvis Yeshua er havet, så er jeg skuta. En skute som har et navn, også. Et navn som er å finne som en av kategoriene her på JesusogKristus. Men Yeshua er ikke bare vannet skuta seiler på. Han er også kapteinen. Det er han som styrer meg. Som det mest viljeløse mennesket på Jordkloden. Som en farkost fullstendig overlatt til hans kløkt og kynde, på ferden mot Gudsriket som han lover oss. Å lese «Gud – en vrangforestilling» er bare nok en spennende etappe, på denne seilasen. Dermed sier jeg: Wish me luck! – og setter kursen ut mot nye, ukjente farvann. Takk for meg! 

- Månebarn