18. des, 2017

Mine tvangstanker

Klokken er syv på midnatt. Jeg har en ny Hillsong-favoritt, som spilles på repeat. Den heter «Love On The Line», og strofen «the greatest of all romance» snakker direkte til sjelen min. Dagen min med Gud har vært litt både-og. Den begynte ikke spesielt bra. Jeg følte meg utilpass, uggen, ubrukelig og udugelig. Det var som om hjernen min jobbet imot meg. At ingen av ordene jeg lette etter fant veien til munnen min. Slik var det helt frem til denne dagens tredje og siste avtale. Rundt 20:45 ble jeg nemlig plukket opp av min venn Daniel. Han hentet meg i en sprek Tesla, og sammen kjørte vi til hjemstedet hans. Så gikk vi på Peppes Pizza. Daniel spiste en pizza, jeg spiste sjokoladekake med vaniljeis. Det var ganske himmelsk.

Og kanskje var møtet med Daniel et lite «Kakestykke» i seg selv. Jeg opplevde, i samtalen med ham, automatsnakking som aldri før. Det er når jeg ikke på forhånd bestemmer meg for hva jeg skal si, men at Guden legger alle ordene i munnen på meg. En tydelig kontrast til hvordan jeg fungerte tidligere i dag – på halvgir, merkbart redusert, og ute av stand til å formulere meg.

Jeg var redusert på grunn av gårsdagens festligheter. Det var jo dette julebordet jeg deltok på. Jeg skal ikke skrive så mye om hva som skjedde, annet enn at pinnekjøtt nesten var bedre enn jeg husket. Det var første gang jeg spiste dette siden jeg ble vegetarianer i 2011. Ja, så kan jeg dele noe hyggelig faren min sa. Da han kom for å hente meg og lillebror i 2-tiden, var det en ste-slektning som sa til ham at det hadde vært så hyggelig å prate med meg. Dette er jo en gjeng jeg treffer veldig sjeldent. Men jeg har mange av de på fakebook. Og de tenker nok sitt, om mine smågale statuser. Dermed tror jeg de ble overrasket over hvor normal jeg virker, når man fører en samtale med meg face to face.

Da jeg snakket med bonusmamma om dette, at all galskapen havner på internett, forklarte jeg det med at jeg har OCD. Altså tvangstanker. Jeg dele min opplevelse av virkeligheten. Men som jeg sa til Daniel, så er det mye jeg ikke deler. Det er mye som skjer i Månebarnlivet som kun deles med Jesus. Ja, og med Alex – som får sin dose galskap i møte med meg. Men jeg tror han tåler det. Han ser jeg på tirsdag, når vi skal møtes og utveksle julegaver. Tror vi ble enige om å møtes på Bekkestua, som ligger sånn cirka midt mellom oss.

På tirsdag skal jeg også snakke med Pateren. Jeg er litt engstelig, på grunn av mitt ubesvarte spørsmål og uavklarte bønn. Nemlig om Biskopen har gitt ham et svar på forespørselen om å kunne gjennomføre vigselen på den viktige datoen 11. august 2018. Det ble meg fortalt at mine planer og Guds planer ikke alltid samsvarer med hverandre. Og at jeg ikke må bli kjempeskuffet dersom jeg må vente noen år til. I så fall må jeg sørge for å gjøre niårsjubileet minneverdig uansett.

I morgen reiser jeg hjem fra Bergen. Det ble et kort besøk denne gangen. Men et besøk fullpakket meg hyggelige avtaler. På dagtid i dag møtte jeg en kjempesøt venninne. Hun har en relativt ny obsession. Nemlig å sy klær. Og hun syr de flotteste plaggene. Det begynte med barneklær. Men nå tegner hun egne mønstre og syr kjoler og gensere til voksne, også. Når hun kommer til Østlandet i romjulen, skal jeg invitere henne hjem til meg. Så får hun sett leiligheten min. Og kan ta med seg en kjole jeg håpet hun kunne legge opp for meg. Det har hun sagt hun kan gjøre. Jeg skal selvsagt betale henne for det. Hvis hennes obsession er å sy klær, er nok min å kjøpe klær. Jeg er ikke stolt av det, og skulle ønske jeg klarte å la være. Men det er nærmest litt OCD-aktig, dette også.

Nå merker jeg trettheten begynner å senke seg. Denne helgen i Bergen har vært kjempefin. Jeg er så glad i familien min, og i de gode vennene jeg har truffet mens jeg har vært her. Om en uke fra nå kommer jeg til å være full av pinnekjøtt og julesnop, i hytten til moren min. Men før det skjer, må jeg handle inn det siste av julegaver. Et prosjekt som er mer stress enn kos, skal jeg være ærlig. Men gavene må kjøpes, pakkes inn og leveres. I fjor hadde jeg ikke råd til julegaver, fordi det ble en uventet tur til Gran Canaria som tok hele budsjettet mitt. Jeg sa jeg lovet å komme sterkere tilbake neste år. Nå er det «neste år», og folk må få det jeg har lovet. Det var alt. Takk for meg, og god natt!

- Månebarn