20. des, 2017

Ateistbibel og ørkenvandring

I dag kom mammaen min innom. To ganger. Den første gangen hun var her, kom hun med kaffe og et bakverk. Og en varmeovn. Den andre gangen kom hun for å sette sammen spisebordet mitt. Så nå har jeg faktisk en fungerende spisestue, her i Mini-Himmelen. Det er bra og nødvendig, med tanke på at jeg og Alex skal feire nyttår sammen, hjemme hos meg. Så skal vi vel lage ett eller annet godt å spise. Det hører jo med på nyttårsaften. Og i morgen får jeg til og med en komfyr. Dermed blir det enda lettere å sette sammen et velsmakende måltid for han jeg er så glad for å feire nyttår med. Jeg har antrekket klart. Det er en såkalt «Månebarn-kjole». Noe jeg har mange av. Men denne er spesielt fin. I rosa og lilla, og med smykkedetaljer som sitter fast i kjolen. Må nok få Alex til å ta et bilde, så dere får se.

Dagen i dag kan ikke måle seg med dagen i går. Men jeg har likevel hatt det veldig fint. Jeg og bestevenn var på Sandvika Storsenter. Der ble det siste av julegaver handlet inn. Nå er jeg faktisk helt ferdig med den delen av julen. Skaffe gaver, pakke inn gaver, levere gaver. Vel, det er fortsatt noen det gjenstår å levere. Jeg kjøpte gaver til hele familien til bestevenn. Det følte jeg var på sin plass, da de pleier å gi meg gaver. Så kommer vel han eller søsteren hans og henter den store posen full av gaver, og jeg kan krysse av det på listen.

I dag har jeg også begynt på dette prosjektet som jeg har snakket om i noen dager. Nemlig å lese ateistbibelen. Eller Richard Dawkins’ bok «Gud – en vrangforestilling», som jeg har fortalt dere om. Jeg leste forordet, som var noen sider i seg selv. Og skrev litt i Bønneloggen om det jeg leste. Hvor Guden fikk komme med sine tilbakemeldinger på ordene til Dawkins. Men jeg merker dette kan komme til å bli veldig krevende. Guden spurte om det var fordi jeg ikke var intelligent nok til å lese ateistenes bibel. Når sant skal sies, er skepsisen min mye på grunn av at dette er veldig voksne tanker. Og i hodet mitt er jeg cirka tolv år gammel. Og tenker bare på regnbuer, enhjørninger og prinsesser. Jada, joda, neida.

Men jeg skal nok få det til, altså. Det er utrolig hva jeg klarer, med Gud bak spakene. Jeg kan føle meg som en tolvåring. Men sjelen min er evig og uforgjengelig. Så vil jeg komme i kontakt med denne vise delen av meg selv, og skrive som om livet mitt avhengte av det. Skrive ordene som Guden sikkert har brent inne med siden 2007, da boken kom ut. Komme med han jeg giftet meg med sine betraktninger og tilbakemeldinger om en bok som har høstet strålende kritikker. Men også mye motstand. Verden er splittet. Verden er uenig med seg selv, angående spørsmålet: Fins det en Gud?

Og det er jo delvis det jeg jobber med. Det står, litt uoffisielt, i stillingsbeskrivelsen som bruden til Guden, at jeg skal peke på Gud og fremskaffe konkrete og uomtvistelige bevis på at han fins. Så sier Guden at han skal peke på meg, og fortelle hele verden at Månebarnet fins. Da sier jeg at det kan han ta lenger ut i ørkenen. Så får jeg sitte her i den svale oasen og vente på et mirakel som sannsynligvis ikke kommer. Er det ikke i kjent Jehova-stil å la de viktige personene i fortellingene hans, vandre uten mål og mening rundt i en endeløs ørken? Bare en tanke.

Jeg liker å gjenta meg selv. Så nå skal jeg fortelle om Månebarnets ørkenvandring. Dette skjedde en natt jeg lå andføttes med bestevenn i den trange sengen hans. Han sov søtt. Det gjorde ikke jeg. Jeg lå og stirret inn i veggen. På veggen hans hang det en rund hatt. Og plutselig var øynene mine lukkede. Men hatten var fortsatt i synsfeltet mitt. Det var bare det at nå skulle rundingen forestille en sol på himmelen. Under solen var det en liten jente som gikk. Hun gikk og gikk og gikk. I en ørken, fikk jeg inntrykk av. Og mens jenta gikk, endret solen form. Den ble en blomst, et hjerte, en kube. Det var nesten vanskelig å følge med på både jenta og solen. Jenta ble plutselig sint, og da kom det flammer opp fra hodet hennes. Så begynte hun å hytte med neven mot solen. Solen hyttet neven spøkefullt tilbake mot jenta. Dersom dere ikke skjønte det, er «solen» et bilde på Gud. Og hvem var jenta? Det var meg. I en evig ørkenvandring med en personlighet som ikke bare er verdens snilleste og søteste. Han kan også være direkte fandenivoldsk og (unnskyld for å si det) jævlig.

Dette er mange år siden. Men ørkenvandringen med Gud fremstår fortsatt som ett av de kuleste gudsmøtene jeg har opplevd. Og det sier litt, ettersom jeg har sterke og mind blowing opplevelser med Gud på en daglig basis. Nå tenkte jeg å lytte til en av yndlingssangene mine, mens jeg mediterer og synker ned i de dype hav som Gudens nærvær er. God natt, alle sammen. Stor klem fra meg!