23. des, 2017

Surprise

God morgen! Det er så tidlig at det fortsatt er mørkt ute. Men hjernen har bestemt seg for å være våken. Fikk nok ikke på langt nær så mye søvn som jeg egentlig trenger. Men jeg er ikke det spor trøtt. Får nok starte dagen. Fortrinnsvis med en stor kopp kaffe. I går kveld – eller i natt – fikk jeg en healing av Alex. Det var så effektivt at jeg spacet ut. Som å være i en transe, og glemme alt om tid og sted. Det må vel bety at healingen hadde virkning. Han er snill på den måten, Himmelmannen. Grunnen til at han tilbød seg å gi meg en healing, var at jeg ikke fikk puste. Det skjer noen ganger. Det er ikke slik at jeg tar skade av det, blir svimmel eller føler jeg skal besvime. Men det er irriterende, og når det står på kan jeg bare drømme om å sovne. Sannsynligvis handler det om MS. Den aller første gangen dette skjedde, var på biltur med en venn. Det var en spesiell opplevelse. På grunn av at følelsen av å ikke kunne puste, kom samtidig med den aller første gangen det var helt stille i sinnet mitt. Det kom altså mens jeg jobbet med å lære meg å meditere.

Jeg har en artig historie om en gang disse pustevanskene virkelig plaget meg. Det var på Skjærgårds i 2011. Dette er en kristen festival, og den uken fremstår fortsatt som en av de mest skjellsettende i denne vandringen med Gud. På den tiden hadde jeg en mobil hvor jeg kunne ha to forskjellige bakgrunnsbilder. I går nevnte jeg at det var en person i livet mitt som fungerte som Jesus i hverdagen min. Å kalle det «galskap» og «vrangforestilling» blir feil. Jeg skulle tenke at han var Jesus. Det var gjennom denne personen at jeg ble hodestups forelska i guddommen. Og jeg slet veldig med å forstå hvordan Jesus kunne være noe utenfor min venn. Det var en vanskelig tid. Men også en svært euforisk tid. Tenk å være kjæreste med Jesus da – i kjøtt og blod!

Vel, så jeg lå i teltet en av dagene på Skjærgårds. Og jeg fikk ikke puste. Det var ikke lang tid etter at disse problemene hadde oppstått, og jeg var kjempestressa og trodde jeg skulle dø. På den ene hjemmeskjermen på mobilen hadde jeg et bilde av Jesus. På den andre var det et bilde av meg og denne vennen som jeg trodde var Jesus – i kjøtt og blod. Så fikk jeg en tanke, da. Om å endre bildet fra det av meg og min venn, til ett av bare Kongen. Og det var nettopp det jeg gjorde. Dere kan sikkert tenke dere hva som da skjedde. Blokkeringen i respirasjonssystemet forsvant, og jeg kunne endelig trekke pusten helt ned i magen.

Man skulle trodd denne opplevelsen fikk meg på bedre tanker, fikk meg til å forstå hvem som faktisk var Mannen i mitt liv. Men det skulle gå lang tid, jeg skulle gå mange runder, før min venn sluttet å være Jesus. Så sent som i fjor sommer hadde jeg et lite snev av disse tankene. Og prøvde å gi min venn ringen Gud hadde bedt meg kjøpe. Han ville faktisk ikke ha den. Den var tiltenkt Alex, nemlig.

Alex ble veldig glad for ringen, som han fikk mens vi satt på Chinatown i Sandvika. Men han måtte gjøre meg oppmerksom på at det er en forskjell på å være et åndelig par, og å være et kjærestepar. Akkurat hvordan dette henger sammen og forholder seg, er fortsatt et mysterium for meg. Men jeg klarer i det minste å være strålende fornøyd med den Mannen jeg har. Han jeg både er gift med, og forlovet med.

Både jeg og Alex har vel egentlig kommet frem til at det ikke er meningen at han skal like meg på den måten. Rett og slett fordi jeg er tiltenkt Jesus. Sånn som ting er nå, i en romantisk relasjon med selve Universet – eller bare Jesus – kan jeg med hånden på hjertet si at jeg føler meg på plass. Akkurat der jeg skal være, med akkurat han jeg skal være sammen med. Og noe har endret seg den siste tiden. Mine strengeste kritikere – foreldrene mine – har begynt å anerkjenne romansen jeg er i. De har forstått at Pappa med stor P virkelig er en virksom aktør i virkeligheten min. Og at tiden jeg bruker med ham gir god frukt. De skjønner at samtalene med Gud faktisk gjør meg mildere, mer reflektert og innsiktsfull.

Skulle Bønneloggen på PC blitt en bok, tror jeg leserne vil se den forvandlingen jeg gjennomgår – bare på det året jeg har skrevet. Jeg er en kullbit i en kjærlig Guds hender. Med tiden vil jeg bli nettopp det Guden kalte meg for første gang, 5. oktober 2011. Skapelsens Diamant. Han har også sagt at gjennom flammen skal du bli til gull. Kanskje «flammen» er det faktum at de fleste rundt meg tror jeg er alvorlig sinnslidende. De nesten to årene på galehus. Ventetiden. Om litt over en uke går vi inn i mitt niende år på vandring med Gud. Det ble meg fortalt at svangerskapet ville vare i ni år. På det metafysiske plan er jeg dermed høygravid. Vi får se hva jeg klarer å presse ut. Kanskje er det Bønneloggen på PC som er kjærlighetsbarnet. Og kanskje er samtalen med Gud bare et bakteppe for det som egentlig skal skje. Jeg er ikke synsk. Det siste jeg kan, er å spå fremtiden. Eventyret skrives i bunn og grunn for meg – uten spoilere. Er dere spente på hva det skal bli ut av meg, kan jeg love dere at jeg er det samme.

When people ask me what I am doing with my life, I tell them it’s a surprise. 

Månebarn