24. des, 2017

Vessel

Jeg har ligget i rundt to timer og prøvd å sove. Men det skjer ikke. Dermed setter jeg meg med PCen på fanget, og prøver å få sortert noen tanker – med dere som publikum. Hva jeg skal skrive om, er en utgreing, en klargjørelse, en forklaring – på hva jeg tenker om Gud. Dere må ha merket at jeg bruker «Gud», «Guden», «Jesus» og «Yeshua» litt om hverandre. Noen ganger slenger jeg til og med inn en «Jehova», når jeg skriver de fanatiske og spinnville innleggene mine.

Jeg er egentlig skikkelig trøtt. Øynene svir. Men sove? Nei, det skjer ikke.

Så jeg skal ikke la meg stoppe av tunge øyelokk og et sterkt ønske om å være i dyp søvn. Jeg skal forfatte et innlegg som meget mulig kan bli det beste jeg har skrevet. Ikke fordi jeg har en klar og tydelig plan for hva jeg skal skrive om. Men fordi Guden forteller meg at dette – dette innlegget – det vil være svært viktig. Kanskje så viktig at jeg poster det i Bønneloggen også. Men nå føler jeg meg litt tom for ord. Det er både et godt og et dårlig utgangspunkt, skal man forfatte noe som helst. For meg er det godt, fordi jeg skriver hundre prosent på automatikk. Hver eneste setning, hvert eneste ord og hver eneste store eller lille bokstav, er kanalisert. Det er Guden som forfatter innlegget. Jeg er bare en nyttig idiot, en som finner seg i å bli brukt av en psykopatisk, narsissistisk og fandenivoldsk entitet.

Takk skal du faenmeg ha!

Skjerp deg, det var du som ba meg skrive det. Tulling!

Er du klar? Dette vil faktisk være så viktig at jeg tror du kan anse det for å være din julegave til leserne dine.

Jeg er klar for alt, jeg.

Kanskje jeg skal forklare hvordan det du feilaktig har kalt «panteisme» utarter seg. I Andreas forståelse av Gud, er han svært omfattende. Han er ikke en gammel, skjeggete gubbe, sittende i en fjern Himmel, langt utenfor Universets yttergrenser. Vel, han er det også. Men Andreas Gud ER det tenkende, følende, utpønskende, dirigerende og orkestrerende Universet. Han ikke bare har skapt og fortsetter å skape – kontinuerlig og uten stans. Han puster. Han utvider seg og trekker seg sammen. Alt han har skapt er del av denne massive kroppen. De største solene, de minste cellene. Alt er en del av Guds kropp. At han «styrer alt», er en kraftig underdrivelse. Det fins ingenting, ikke en knøttliten detalj, som Guden ikke har bestemt, planlagt og forårsaket.

Og Jesus, hvordan passer han inn i dette bildet? Jo, han er denne sprø personlighetens inkarnasjon, da Guden valgte å ta seg en tur ned til Jordkloden, som han er så glad i. Jesus og Faderen er ett, står det skrevet. Ser du Jesus, ser du Gud. Og har du noengang anledning til å reise ut av Universet, og observere det fra utsiden – ja, da ser du Jesus. Det jeg prøver å si, er at det ikke er noen forskjell mellom guddommen Jehova (Faderen), Yeshua HaMashiach (Jesus), og Kosmos – som en helhet.

Så må vi avslutte på en slik måte at Månebarnet blir forlegen. Det må du finne deg i, når du egentlig bare er hundevalpen min – som Guden elsker så høyt at han nesten blir svimmel. Du har nevnt dette på bloggen tidligere. Men jeg føler for å dele det igjen – ettersom disse ord er avgjørende, skal man forstå Andrea Isabel.

«Andrea og Gud er ett».

Dette har du altså blitt fortalt av opptil flere mennesker i livet ditt. Hvordan er det å være «ett med Gud»?

Det er litt forvirrende. Når jeg prater med folk, er jeg aldri sikker på om det er mine ord, eller om det er du som snakker, gjennom meg.

Et meget fint samarbeid. Og du og jeg vil filtres enda tettere inn i hverandre. Til slutt vil det være så lite «Andrea», og så mye «Gud», at du ikke vil være i stand til å skjelne mellom hvem av oss som står for pratingen, og alt annet du gjør i løpet av en dag.

En marionett i ordets rette forstand.

Min farkost, den makeløse MS Kristus.

So take this heart, Lord
I’ll be your vessel
The world to see
Your life in me

Herregud og Månebarn -