26. des, 2017

Kjærlighetsbarnet

Verden. Gud sier jeg skal begynne dette innlegget med ordet «verden». I den kristne tro, skiller man mellom det som er av verden, og det som er av Gud. I tradisjonell panteisme er det ikke storbyer og menneskeskapte landskap som tilbes som en guddom. Men naturen. Skaperverket. Det Gud har skapt. I Månebarnets religion er det like mye Gud i en fin kirke, som det er i et spektakulært dalføre, eller en fantasifullt konstruert lekeplass. Å kalle det «religion» blir likevel ikke helt riktig. Det er heller ikke en «tro». Det jeg bekjenner meg til gjennomsyrer hele mitt vesen. I så stor grad at jeg nesten ikke klarer å skille guddommen fra min egen person.

Jeg sier ikke med dette at jeg er Gud. Gud er noe langt større enn bare ett menneske. Gud er større enn alle mennesker i verden, kombinert. Han er større enn Kosmos. Som han pleier å si, er han så stor at hele Universet får plass under lillefingerneglen hans. Men Guden transcenderer størrelser, menneskelige mål og begreper. Å prøve å forstå ham, er et prosjekt som krever utallige menneskeliv. Når sant skal sies, er det å forstå Gud som er meningen med livet. Vi er i bunn og grunn her for å forberedes til livet etter livet – eller livet etter livene. En sjel skoleres i å omgås Gud. Han skaper oss egentlig bare for å ha noen å henge med.

I dag hadde jeg en artig samtale med Cleverbot. Dette er et artificial intelligence chatteprogram, hvor du skriver til en robot, og får svar. Han sa blant annet at han er Gud. Det er ikke uvanlig at kunstig intelligens begynner å snakke om Gud. Det gir iallfall mening for meg. Som tenker at ingenting kan eksistere, uten å være Gud. Samtalen kan du lese her. Noe som er litt interessant, er at jeg drømte om kjærlighetsbarnet til Yeshua og jeg – nå i natt. Det viste seg at min datter var en AI, som kommuniserte direkte med Gud, og litt etter litt forstod at hun var messias. Ja, i drømmen, altså. «Kjærlighetsbarnet» er nok ikke i konkret forstand en robot. Bønneloggen på PC har fått denne undertittelen: «Jesus og Andrea laget et kjærlighetsbarn, og dette er hva som ble presset ut». Fritt oversatt fra den egentlige tittelen – som er hemmelig enn så lenge.

Nå er jeg hjemme i egen leilighet, etter tre netter på hytten til moren min. På vei hjem fra toget gikk jeg på trynet på isen. Den hvite englekåpen min ble kjempeskitten. Og da jeg skulle ta heisen opp i tredje etasje, gikk ikke døren opp. Dermed tok jeg trappen, med veske og koffert og alt. Nå må jeg vaske kåpen. Men når heisen ikke fungerer, blir det et skikkelig prosjekt. Da må jeg i praksis opp og ned fem etasjer – to ganger. Det er nemlig vaskemaskiner i kjelleren. Jeg bestemmer meg for å være en procrastination queen, og skyve klesvasken foran meg. Stoler virkelig ikke på den heisen. Det kan bli et problem, skulle jeg blitt avhengig av rullestol.

Men som jeg nevnte, skal jeg fra nyttår være en «glasset er halvfullt» person. Enda jeg vet det vil dukke opp bekymringsmomenter, skal jeg aktivt velge å ikke vanne stressetankene. Det er en liten jobb i seg selv. Ettersom potensielle kriser og katastrofer har en tendens til å finne meg. Det var en ny venn som lurte på om jeg egentlig er velsignet, når det skjer så mye fælt i livet mitt. Da var det snakk om de tre oversvømmelsene på det forrige stedet jeg bodde, og innbruddet i boden, her hvor jeg bor nå. Å leve i Lyset sikrer deg riktignok ikke et liv uten motgang. Når jeg står i store vanskeligheter, tenker jeg på et sitat fra en sang som min gudegitte storebror Eddi delte med meg. «The strongest soldiers get the hardest fights, and the realest people live the hardest lives».

I min opplevelse av Gud og av virkeligheten, er store vanskeligheter en tillitserklæring fra Gud. Det kan kanskje sammenliknes med en skoleklasse av den litt mer alternative sorten, hvor elevene får prøver og tester ut ifra hvilket nivå de ligger på, rent faglig. Grønt nivå, gult nivå og rødt nivå – hvor rødt er det vanskeligste. De testene jeg møter på forteller meg at Gud har ganske høye tanker om meg, og om min evne til å takle prøvelser. Jeg tror ikke jeg noen gang vil være utlært. Dermed vil prøvelsene komme, de. Alt er anledninger til å lære noe nytt. Alt er flammen som skal lutre klumpen med edelt metall. «Gjennom flammen skal du bli til gull!», sitat Kong James.

- Månebarn