29. des, 2017

Rumpetroll og andre troll

God dag, alle sammen! Her sitter jeg. I den rosa sofaen, foran den grønne veggen, med utsikt inn på soverommet. I går byttet jeg sengetøy fra rødt og rosa til hvitt og kremhvitt, med grå roser. Sengen ser, når sant skal sies, veldig innbydende ut. Men ettersom jeg har stått opp, drukket kaffe, dusjet og vasket klær, føles det mest riktig å sitte i stuen. Det var de hvite klærne som fikk seg en runde i maskinen. Inkludert englekåpen, som ble full av søle da jeg sklei på isen på tirsdag. Heldigvis gikk skitten vekk i vask. Så hvis den tørker før nyttårsaften, skal jeg nok bruke den – når Alex og jeg går ut for å se på fyrverkeri. Jeg vet også hvilken kjole jeg skal bruke. Sett at den passer. Tror det er millimetere om å gjøre, for at glidelåsen kan lukkes. Jeg er verken radmager eller feit. Men jeg er… hva skal man si? Topptung. Faren til en venninne av meg spurte henne en gang om hvordan Andrea klarer å stå oppreist – med så store pupper. Neida, joda, jada. Han sa faktisk det.

Gårsdagen var en dag i husarbeidets tegn. I tillegg til å skifte på sengen, støvsugde jeg hele leiligheten. Ja, og vasket alt av skittent sengetøy, håndklær og kluter. Og siden jeg ikke stoler på heisen, ble det fem turer opp og ned til vaskeriet i kjelleren – i trappen. Det er fortsatt en del som gjenstår, før leiligheten er klar til nyttår. Vil jo det skal se pent ut, når jeg får så fint besøk! Det som må gjøres, er å vaske badet og ta oppvasken. Og å gå ut med søpla. Så må jo ting handles inn til middagen. I dag fikk jeg et steketermometer av moren min. Så får jeg bevege meg langt ut av komfortsonen og lage noe jeg aldri har laget. Nemlig lammestek. Håper Alex kan hjelpe meg. Men tror ikke han heller har stekt så mange lam i sitt liv.

Jeg fikk en lite koselig kommentar i natt. Av et lite koselig troll. Det fins jo koselige troll. Som Shrek, for eksempel. Men tror han her er av den sorten som sier «Jeg lukter kristenmanns blod», og spiser små barn. Han skrev at jeg ikke klarer å lese bøker. Jeg vet det er feil av meg å gi spalteplass til slike mennesker. Men jeg må bare komme med et motsvar. Visste du at jeg lærte meg å lese da jeg var tre og et halvt år gammel? Helt på egenhånd?! Dette er faktisk sant. Jeg knakk koden veldig tidlig. Så på SFO i første klasse, satt jeg og leste romaner høyt for mine jevnaldrende. Tror det gikk i Narnia-bøkene, som jeg hadde lest alle syv av, før jeg var åtte.

Nå i voksen alder er det fortsatt en barnebok som er favoritten over alle favoritter. Nemlig Den Uendelige Historie av Michael Ende. Jeg pleier å si dette er en voksenbok for barn, eller en barnebok for voksne – alt ettersom. Å lese den som voksen gir fortellingen nye dimensjoner jeg aldri plukket opp som barn, uansett hvor mange ganger jeg leste boken. Det er denne boken som har gitt meg mitt superheltnavn. Det samme gjelder for Alex. Som kaller seg Alex Atreyu. Både Månebarnet og Atreyu er viktige karakterer i Michael Endes litterære perle.

Et annet litterært verk som har vært viktig for meg, er en murstein av en bok. Av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Denne heter 1Q84, og anbefales på det varmeste til de som liker bøker hvor grensene mellom overnaturlig og virkelighet flyter litt inn i hverandre. Murakami er en mester når det kommer til slike bøker. Det er iallfall de av bøkene hans jeg har likt best, når jeg har lest de. En morsom detalj, handler om hvor mange sider denne store boken bestod av. Det var moren min som spurte meg om det, da hun nettopp hadde kjøpt den. Jeg sa bare det første tallet som poppet inn i hodet mitt; 751. Og tenke seg til, side 751 var faktisk siste side i boka. Dette var for øvrig bare del 1 og 2 av historien. Del 3 er en egen bok. Og det er noen sider i den, også.

Trollet som skrev til meg i natt, sa jeg ikke bør lese Richard Dawkins’ bok; Gud – en vrangforestilling. Jeg er allerede godt i gang med den. Og jeg akter å lese den ut, også. Hvorfor? Litt fordi jeg er kompis med Satan, som ba meg lese den i utgangspunktet. Og litt fordi det var et rumpetroll som sa jeg ikke skulle lese den. Men det at jeg er så innstilt på å lese den, handler nok mest av alt om at jeg må belyse en sak fra flere vinkler. Jeg vet på Gud. Dermed må jeg sette meg inn i tankene til de som vet på at Gud ikke fins. De som mener det er like sannsynlig at vi har en intelligent skaper som styrer alt, som at det er en tekanne i verdensrommet, som går i bane rundt solen, mellom Jorden og Mars. Forfatteren nevnte at det faktisk er en sekt av et slag – som tilber en tekanne. Vel, i den grad Guden kommer i alle mulige former, har jeg enda ett element i livet mitt som fungerer som et bilde på Gud. Tekannen på bildet fikk jeg av lillesøster til jul. Og nå skal jeg bruke noen timer på å tilbe den. Jada, joda, neida. Heheh, takk for meg!

- Månebarn