29. des, 2017

Schrødingers Løve

Da var vi kommet til kvelden før kvelden før kvelden. Eller noe sånt. Og jeg er så sliten at jeg var nær ved å legge meg i fosterstilling, apatisk, sugende på tommelen. Tenk å kunne sove i to døgn, og våkne opp til storslått feiring med lammelår og fyrverkeri. Men det er visst ikke et alternativ. Jeg må fortsatt gjøre alle de nødvendige tingene i morgen, slik at det i det hele tatt blir en feiring.

Grunnen til at jeg er så sliten, er at jeg var på Sandvika Storsenter i nærmere fire timer. Bare å skrive det gjør meg kvalm av irritasjon. Jeg har en venninne, skjønner dere, som alltid spør om vi skal gå på senteret sammen, når vi har en avtale om å møtes. Jeg er virkelig nødt til å begynne å si nei. Det krever mye av meg å være på shopping. Det er ikke det at jeg kjøpte så mye, nå i dag. Jeg byttet en julegave og handlet inn mat til nyttårsaften. Men selv det er store prosjekter, for en som bare kan gå noen hundre meter før beina streiker. Det som skjedde var jo at jeg satt på en kafé i noe som føltes som en evighet, mens venninnen min gikk i butikker. Og det er strengt tatt slik shoppingrundene våre blir. Dette er en venninne jeg setter stor pris på og liker å henge med. Men jeg tror jeg bare må innse at turer på kjøpesentre er et tapsprosjekt for meg. Og at energien en slik tur stjeler, helst bør brukes på mer fornuftige ting.

Satans synagoge ligger i Himmelen, sa Stemmen i Hjertet til meg, for rundt et år siden. Som jeg har nevnt, så må noen av utsagnene som kommer fra mine himmelske kontakter, oversettes. Akkurat dette utsagnet pekte på nettopp Sandvika Storsenter. I den mest kapitalistiske kommunen i det mest kapitalistiske landet på kloden, ligger «Satans synagoge». Det er der mennesker kommer fra nært og fjernt for å svi av penger på ting de ikke trenger. Det er gullkalven, det er Mammon inkarnert. Jeg er ikke bedre enn noen av dere – jeg også kjøper masse ting jeg ikke trenger. Det er en svakhet. En avhengighet, kan man si. Å slutte å gi etter for disse impulsene, å forstå at det kan stå «Andrea Isabel» med store, glitrende, rosa bokstaver på et plagg – uten at jeg behøver å kjøpe det. Det bør være et nyttårsforsett.

Enda Satan har sitt høysete i Bærum, finnes det mye godt her også. Vi bor jo her! Og jeg skal ikke på noen måte si det er fordi vi bor her at Bærum er «Himmelen». Det ville vært selvhenført og preget av storhetsvanvidd og vrangforestillinger. Det var strengt tatt ikke jeg som kom frem til at Bærum var Himmelen, engang. Det var en person i en facebookgruppe om Bærum som delte tre forskjellige poster, alle tre med teksten «Bærum er Paradis». Når sant skal sies, er det litt slik jeg føler det. Å krysse over grensen på E18 ved Lysaker, når man kommer fra Oslo – er faktisk med på å senke stressnivået mitt. Endelig hjemme, tenker jeg. Her er jeg trygg, tenker jeg. Her kan ingenting fælt ramme meg. Så selv om det tok lang tid før Guden, eller karen på facebook, sa/skrev at Bærum er Paradis, er dette noe jeg har følt på i flere år.

Men så skal det sies at jeg egentlig ikke har noen tilknytning til Bærum. Annet enn at jeg bare har havnet her. Faren min er bergenser, moren min fra Østfold. Hvorfor jeg endte opp akkurat her, handler om valgene moren min tok mens jeg vokste opp. Men nå har jeg altså kjøpt meg en bolig i Bærum, og planlegger å bli her ganske lenge. Sannsynligvis helt til jeg har råd til å kjøpe slottet jeg ønsker meg. Eventuelt et lite hus med et tårn – som har vært drømmen helt siden jeg dro på lange kjøreturer med en god venn som lenge fungerte som Jesus i hverdagen min. Da skulle jeg ikke bare ha et hus med tårn. Jeg skulle kjøpe hele Bærum. Jeg kan le av det nå. Men der og da, mens det stod på, var alt annet enn messias-status og herrevelde over hele Jorden – noe i nærheten av antiklimaks, supernedtur og en gyldig grunn til å legge seg ned for å dø.

Ja, heldigvis er jeg ikke der lenger. Som jeg pleier å si til Jesus, så er jeg strålende fornøyd med å være en sau i flokken hans. Men i mitt stille sinn tenker jeg på løvekroppen som gjemmer seg under sauehammen. En løve som kan liknes med Schrødingers katt. Jeg avslutter med første vers i kjærlighetssangen jeg og Jesus laget. I fellesskap, fra meg til ham:

I cannot wait to find out if it’s true
Am I am lion or am I just a sheep?
I keep on hoping, I keep on praying
Is this a promise you will keep? 

Månebarn