2. jan, 2018

Hånd i hanske

God aften, kjære alle sammen. Nå har jeg akkurat hatt besøk av en kjempesøt venninne. Vi drakk kaffe og bare satt og pratet i fire timer. Det var så hyggelig. Hun er egentlig fra Bærum, men bor i Bergen. Så i morgen reiser hun hjem. Da var det ordentlig koselig at hun fikk tid til å komme og se leiligheten min. Hun syntes det var riktig fint her. Jeg tror hun brukte ordet sukkersøtt. Og det passer igrunn ganske bra. Jeg har en rosa sofa og en pastellgrønn vegg – i tillegg til flere rosa gjenstander, her og der. Venninnen min hadde tatt med seg sjokoladekaffe til meg. Den gleder jeg meg til å prøve. Men må nok kombinere den med sjokoladepizza. Som sikkert har blitt svindyr nå.

Venninnen min dro, og jeg tok fatt på den overveldende oppvasken jeg hadde utsatt litt for lenge. Nå er kjøkkenbenken fullstendig dekket av tørkende kopper, gryter og serveringsfat. Det er godt å få det gjort. Nå har jeg ingen planer for resten av kvelden. Så da kan jeg benytte sjansen til å lese i boken jeg har døpt ateistbibelen. Når sant skal sies, synes jeg det er litt pussig, å lese denne boken. At en oppegående og tilsynelatende intelligent mann vier hele livet sitt til å bevise at Gud ikke fins. Å gjøre en karriere ut av noe jeg personlig mener er en vrangforestilling. Men det tenker vel mange om meg, også. Å vite på Gud – at det ikke finnes spor av tvil i mitt hjerte, får meg til å se disse som lever livene sine helt uten denne dimensjonen, som noe fjernt og eksotisk noe. Noen det er vanskelig å sette seg inn i tankene til.

Før Gud brutalt og uventet dyttet meg ut av min sovende agnostisisme, var det ikke slik at jeg tenkte Gud ikke fantes. Jeg bare hadde ikke tatt stilling til om jeg trodde på ham eller ikke. Det var lite kristenhet i oppveksten min, fra foreldrene mine sin side. Likevel ser jeg nå, midt i noe som likner en fortelling tatt ut av bibelen, – at Gud har vært virksom hele veien. Helt fra tidlig barndom. Jeg tror jeg faktisk bestemte meg for å følge Jesus, som man sier, da jeg var veldig liten. Det var nok på grunn av at bestemoren min ba nattabønner med meg. Det skulle likevel gå mange år før Jesus ble en viktig person for meg.

Jeg fikk til og med et bønnesvar, da jeg var rundt ti år gammel. Jeg hadde vært på sommerleir med familien, den sommeren jeg var ni. Da hadde jeg blitt heftig forelsket i en gutt jeg møtte der. Han besvarte følelsene, og jeg tror til og med han gav meg mitt første kyss. Jeg var så sjenert at jeg ikke turte spørre om adressen eller telefonnummeret hans. Dermed ble det bare med den sommerflørten. Men i ett år ba jeg til Gud hver eneste kveld, om at jeg måtte få møte Jan-Niklas igjen. Og det gjorde jeg, helt uventet. På den tiden bodde familien min på Nesøya i Asker. En dag vi satt på vår lokale McDonald’s, var det akkurat Jan-Niklas og familien hans som spiste der, noen bord bortenfor oss. Jeg kjente ham igjen, han kjente meg igjen – og jeg tror begge var så sjenerte, at det var foreldrene våre som måtte stå for pratingen. Det viste seg at familien hans bodde i Slemmestad. Så hva de gjorde på en McDonald’s på Slependen, er litt uvisst. Men om jeg var glad for å se ham igjen? Absolutt. Jeg passet så godt på lappen med adressen hans, at jeg til og med tok den med meg i dusjen. Vi var brevvenner i en liten periode. Men jeg kan ikke si vi har holdt kontakten.

Dette var jo på alle måter et bønnesvar. Men begynte jeg å tro på Gud av den grunn? Nei. Livet gikk sin vante gang, og jeg hadde en «vanlig» oppvekst – uten å ofre de store spørsmålene nevneverdig oppmerksomhet. Og det var nok helt i tråd med Gudens planer. Det var ikke før sommeren 2009 at denne eventyrlige reisen med Gud bak rattet begynte. Dagen jeg gikk, fra det ene øyeblikket til det neste, inn i forestillingen om at Gud eksisterer – markeres hvert eneste år, som Yeshua og mitt jubileum. I år feirer vi ni år som nære forbundsfeller. Og partnere. For dette er en romantisk relasjon, i aller høyeste grad. Niårsjubileet skal etter all sannsynlighet markeres litt ekstra – med et himmelsk bryllup. De av dere som har fulgt bloggen min lenge, vet at den i utgangspunktet het «Lammets Bryllup», og ikke «Månebarnets Univers».

Er det det som skal skje 11. august? Jeg kan verken si ja eller nei. For jeg vet det ikke selv. Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe, engang. Men jeg jobber helhjertet og aktivt med å forvente velsignelser og gode gaver. Jeg jobber med å innstille hele min væren på at Guden er god, og at han holder løftene sine. Noen ganske vanvittige løfter, i så måte. Så det er ikke lite jeg forventer. Men som Gud sa her om dagen, så passer mine lengsler og hans planer sammen, som hånd i hanske. Det var alt. Takk for meg!

- Månebarn