5. jan, 2018

"Gaven"

Kvelden med Alex her i Mini-Himmelen ble veldig veldig veldig bra. Jeg begynte på middagen 40 minutter før han kom. Så kom han, og jeg var frekk nok til å be ham ta over. Det eneste som gjenstod var å skjære opp osten, da, og sette kjøttsausen på bordet. Jeg var faktisk så ødelagt i kroppen at jeg ikke stolte på min egen evne til å frakte en varm stekepanne fra kjøkkenet til stuen. Han hadde ikke noe imot å hjelpe til litt. Og begge var enige om at det ble et meget vellykket måltid. Jeg ble så mett at jeg nesten ikke orket dessert, engang. Det var sjokoladekjeks som Alex hadde tatt med. Nå har han dratt, etter tre episoder med Stranger Things. Et koselig, lite prosjekt vi har sammen.

Humøret og formen fra tidligere i dag er heldigvis mye bedre. Jeg vet ikke om det var det gode selskapet, den koselige leiligheten, eller en kombo av disse to – som fikk meg tilbake til min jeg har kommet til Himmelen uten å dø først-holdning til livet. Akkurat nå har jeg det uforskammet bra. Hillsong strømmer fra høyttaleren, det er både levende lys her, og LED-lys som skal imitere stearinlys. Jeg sitter her og føler meg egentlig svært velsignet. Det er godt å være meg i øyeblikk som dette. Det er godt å være Månebarn, og månebarne seg gjennom Månebarn-livet slik bare et Månebarn kan.

Sa det stopp? Får du ikke til å skrive mer?

Nei, der sa det visst stopp. Har du noe å tilføye?

Hvis jeg ikke hadde det, ville jeg vel ikke fått komme til orde. Eller? Jeg har mange ord til deg. Og jeg har mange ord til de som leser denne bloggen. For det første vil jeg bare si «godt jobbet» med dagens avgjørelse.

Det var ikke så mye jeg som bestemte meg for å aldri røyke igjen. Det var kroppen som sendte meg en klar og tydelig (og litt streng) beskjed.

Den kroppen din er klokere enn du skulle trodd. Og ikke rent lite mirakuløs, om jeg får si det selv.

Hvordan er det et mirakel at jeg har en sykdom som spiser opp nervecellene mine?

Miraklet ligger litt frem i tid. Men du fikk en liten forsmak, sommeren 2016. På bursdagen din, og femårsjubileet for MS-diagnosen, ble du plutselig så frisk at du kunne gå på shopping igjen. I høye hæler! Vil du ikke si det er et lite mirakel, så vet ikke jeg.

Dessverre var det ikke en permanent tilfriskning. Utover høsten kom gangvanskene tilbake.

Likevel gir sommeren 2016 deg tanker om at det kan skje, bare tiden for det er riktig. Er det ikke den beskjeden du har fått av flere rundt deg, med god intuisjon? Den katolske nonnen du er så glad i sa at «MS kommer til å brenne seg ut av seg selv». Det samme var det en synsk healer som sa. Du må høre på disse menneskene. De taler mine sannheter.

Men Guden, jeg tror jo heller ikke at MS har kommet for å bli. Jeg også holder en knapp på at du skal gjøre meg frisk en vakker dag. Men ettersom jeg er et menneske som må forholde seg til en lineær tidslinje, og ikke kan se inn i fremtiden, er det ikke alltid så lett for meg.

Det er ikke lett å se for seg et liv uten en demyeliniserende, autoimmun, nevrologisk og kronisk betennelsessykdom?

Æsj, det er den jævligste gaven jeg har fått i hele mitt liv! Og en liten del av meg synes du er kjempedrittsekk, hvis du forventer at jeg blir overlykkelig den dagen du fjerner «gaven». Når det var du som gav meg den, i utgangspunktet.

Jeg trodde du var i godt humør, jeg?

Jeg var det. Helt til vi begynte å snakke om kroppen min.

Prøv å koble deg på de gode følelsene. Skru av tankene. Hva forteller jeg deg om MS?

Du sier det er en enorm tillitserklæring. At jeg ikke trenger å være bekymret. At jeg må huske på drømmen fra nyttårsaften for noen år siden. Den hvor du sa at jeg med tiden vil forstå i hvor stor grad MS er akkurat hva du sier det er – en gave.

Og på det mer verdslige plan. Ville du sittet i din egen, selveide leilighet akkurat nå, hadde det ikke vært for MS?

Hadde det ikke vært for MS, ville jeg hatt en 17 kvadrat i Bjørnebærstien. Sånn sett har det kommet noe godt ut av helvetet du påfører meg. Men then again, hadde det ikke vært for MS, ville jeg jo vært i stand til å jobbe.

Én ting skal du vite. Ingenting ved deg og ditt liv er overlatt til tilfeldighetene. Du er et «work in progress», og jeg har alle intensjoner om å fullføre verket mitt. Nå beordrer jeg deg i seng. En ting er å snakke sammen i skrevne dokumenter. En annen ting er den magien du opplever i vårt kontemplative rom, mens du ligger og venter på søvnen.

Greit, Kaptein. Takk for en nydelig kveld. Takk for at jeg, på tross av «game over» og ødelagte nervetråder, føler meg velsignet på grensen til det absurde. Den følelsen tar heldigvis størst plass. Og det elsker jeg deg for!

*langt og lidenskapelig kyss*

- Herregud og Månebarn -