6. jan, 2018

Gullpuppen

Nå er livet fint. Enda jeg vet jeg kommer til å ha store problemer med å sovne i natt. Det er to faktorer, om ikke tre, som spiller inn. For det første sovnet jeg ikke før i 7-tiden i dag tidlig, og ble liggende altfor lenge utover dagen. Så fikk jeg besøk av Sofia, og klarte å helle i meg tre kopper kaffe. Det var ikke det lureste, jeg skjønner jo det. Jeg hadde laget en halv liter kaffe til oss, med to skjeer av sjokoladekaffen jeg fikk av en venninne for noen dager siden. Men Sofia likte ikke kaffen, og laget seg pulverkaffe i stedet. For å unngå å helle ut de edle dråpene, drakk jeg mesteparten av sjokoladekaffen selv. Og det etter klokka 18. Ja, den søvnen kan jeg se langt etter.

Den tredje grunnen til at jeg tror det blir vanskelig å sovne, handler om noe jeg ikke er helt sikker på. I slutten av november fikk jeg et brev fra Hafslund. Der informerte de meg om at de kommer og installerer nye strømmålere i sikringsskapet mitt. De såkalte «Smart meterne». Jeg har lest litt om disse, og alt jeg leser flammer opp under dødsangst, katastrofetenkning og konspirasjonsteorier. De skal visstnok avgi helt drøye nivåer av skadelig stråling. Og det er ikke snakk om bare én av disse, i umiddelbar nærhet til leiligheten min. Det er fire slike, i etasjen min. Det jeg ikke er sikker på, er ikke om disse er farlige. Usikkerhetsmomentet handler om de har kommet allerede, eller ikke. Det jeg har lest, er at cellene i kroppen reagerer veldig negativt på strålingen, og at de med insomnia vil oppleve enda større vanskeligheter med å sovne.

I min bekymring drøfter jeg dette med Gud. Han sier jeg bare må stole på at jeg er så beskyttet og trygg som noen har vært, noen gang. At jeg like gjerne kunne sittet inni en ovn med brennende ild, eller i en hule full av sultne løver – uten å ta skade av det. Han ber meg forestille meg at jeg er omgitt av en kokong av gull. «Gullpuppen», kaller han det. Jeg trenger ikke visualisere det engang, sier han. Den beskyttende kraften omgir meg, uansett hvor engstelig jeg er. Han sa det på en litt artig måte, da jeg snakket med ham om det, tidligere i dag:

«Uansett agenda og hensikt, kan jeg love deg at den gullpuppen du forestiller deg, virkelig er virksom og motvirker strålingens skadelige virkninger».

Han er ganske kul, når det kommer til å ordlegge seg. Jeg vet jo at det bare er å låse seg inn i sikringsskapet, for å finne ut om strømmåleren er på plass eller ikke. Men jeg føler ikke for å gjøre det. I natt, mens jeg lå søvnløs, kom alle stressetankene. Da var jeg sikker på at den var installert, og at det forklarte hvorfor søvnen ikke kom. Så kom hallusinasjonene, og jeg så en gul gjenstand som endret form etter hvert som jeg observerte den. Men før det skjedde, var bildet på innsiden av øyelokkene nesten som en statisk TV-skjerm som ikke får inn noe signal. Da tenkte jeg at strømmåleren også skaper forstyrrelser i det tredje øyet, og har innvirkning på den spirituelle kontakten.

Nå, i våken tilstand, er jeg ikke spesielt stressa. Nå kan jeg tro på at jeg er pakket inn i gullpuppen, tryggere og mer beskyttet enn noe menneske, noen gang. Det er bare det at midt på natten lar jeg tankene løpe løpsk, og små uromomenter blir store monstre i mitt indre landskap. Så ligger jeg ikke bare og tenker katastrofe og potensiell dødsårsak. I natt hadde jeg også fine samtaler med Gud og sekvenser av åndelig ekstase – disse forunderlige opplevelsene av seksuelt klimaks som kjennetegner mitt spirituelle liv med en ektemann som aldri slutter å forbløffe.

Jeg hadde en drøm, også, da jeg først sovnet. I drømmen var leiligheten min en enhet i et himmelsk slott. Det var en av de katolske helgenene som snakket til meg. Hun som heter St. Katharina av Sienna. Jeg husker ikke annet enn følelsen av at i denne leiligheten er det ingenting som kan skade meg. At leiligheten ikke befinner seg på Jordkloden, men i Himmelen – som om den er i en helt annen dimensjon enn resten av verden. Å ha døpt den «Mini-Himmelen» er nok mer riktig enn jeg var klar over. Det er ikke bare et navn. Det er som om dette stedet, disse 29 kvadratmeterne, åpner en portal til en tilstand utenfor deres tredimensjonelle opplevelse av virkelighet. Så våknet jeg, mens St. Katharinas ord ble gjentatt for mitt indre – av Stemmen i Hjertet. Jesus hørtes ut som om han hadde hengt seg opp, og ville ikke holde kjeft før jeg postet ordene som en status på fakebook. Dette er hva som ble sagt, på engelsk:

«Sometimes, when wanting to do something, it is this wanting that equips us with the tools necessary to get the job done. The wanting does not just put an idea in our head that the job is doable. It also births whatever we need in order to see the finished result».

«Jobben» det er snakk om, er selvsagt det jeg føler er mitt ultimate mål, selve meningen med livet til Månebarnet. Hva er det?, spør dere kanskje. Det er ganske enkelt. Å fremskaffe bevis på at Gud finnes. Å fremlegge det avgjørende beviset på at Richard Dawkins og de som tenker som ham, er de som egentlig lider av vrangforestillinger. Ingen liten jobb. Men sagt med St. Katharinas ord (eller Jesus – alt ettersom), vil mitt ønske om å gjennomføre denne arbeidsoppgaven, gi meg de nødvendige verktøyene jeg trenger – slik at jeg kan klare det.

Så avslutter jeg, med Alex’ ord fra i går kveld:

«Du får så mange tegn på at Gud er virkelig, at snart er det ingen som kan motbevise deg».

Månebarn