7. jan, 2018

Utvalgt

Som fryktet ble det ikke ett minutt søvn denne natten. Og det var ikke fordi jeg ikke prøvde. Menmen, jeg sovnet langt utpå morgenkvisten. Og sov gode fire timer. Det er nok for å klare meg gjennom dagen. Nå har jeg laget meg en velfortjent sjokoladekaffe – og tenkte å bruke en time på å skrive litt til dere. Foruten å ha tatt en dusj, sminket meg og laget kaffe, har jeg faktisk vært på visning i dag. Nå må dere ikke tro jeg har tenkt til å flytte. Det er en leilighet i etasjen min som er til salgs. Jeg syntes den så veldig fin ut på bildene, og hadde lyst til å se den – når det var åpent hus uansett. Denne var langt mer påkostet enn min. Alt var nyoppusset, og så veldig fresht ut. Det var til og med en oppvaskmaskin der. Men her må man sove i stuen, i en seng som kan vippes inn i veggen når den ikke er i bruk. Sånn sett er jeg veldig fornøyd med min. Jeg har soverom. Eller Chibirom, som jeg og Guden kaller det.

Natten på Chibirommet var ikke nevneverdig plagsom. Jeg lå ikke og stresset over potensielt dødelig stråling eller de andre tingene jeg pleier å stresse over. Men i dag tidlig, da klokka var bikket 11, begynte jeg å engste meg litt for å ikke få noe søvn, i det hele tatt. Jeg har en avtale i kveld, hos en god venninne. Det pleier å være fine samtaler og god stemning. Men hvis jeg ikke er opplagt, blir det bare anstrengende. Selv om dere kanskje ikke skulle tro det, er månebarning noe som krever mental tilstedeværelse. Hvor «månebarning» er måten jeg seiler gjennom livets farvann på. Det handler om å «laste ned» ordene fra denne kosmiske kilden jeg kaller Gud. Noen ganger blir jeg skikkelig sliten av det. Det er mest anstrengende når den jeg snakker med er skeptisk til min tilregnelighet. Mennesker som ikke tenker jeg er gal, sliter meg ikke ut på samme måte. Dessverre er det ikke så mange av dem.

Alex er i den kategorien av folk i livet mitt som er et energiboost, og ikke et sug. Bestekompisen min er også en av disse. De snakker jeg helt uanstrengt med, og praten går så automatisk at jeg nesten blir forbløffet av meg selv. Jeg sier ikke at de andre jeg kjenner tapper meg for energi. Men jeg merker i større grad at skuta trenger en trygg havn for å hvile seg, etter noen timer. Når jeg blir sliten av månebarningen, er det som om hjernen slutter å fungere. Da finner jeg ikke ordene jeg vil si, og det føles nesten som om det sitter en sliten skytsengel der inne og skriker at jeg trenger å kontemplere slash sove. Hun jeg skal besøke i dag er en jeg ofte mediterer sammen med. Så begynner den indre engelen å mase om stillhet, er det bare å spørre venninnen min om vi kan soake litt, som er hva hun kaller det.

Nå har jeg på veldig vanlige klær. Et antrekk Alex ville kommentert at er for normalt. Det er jeans og en hvit genser. Men jeansen har et kjærlighetsbrev trykket på stoffet, og hjerter med vinger brodert i gulltråder på låret og rumpa. Så den bærer jo preg av å tilhøre meg. Genseren har to store vinger i sølvfargede paljetter – også noe som roper Andrea Isabel. Dessuten har jeg et kors rundt halsen som jeg fikk av Gud for noen uker siden. Det er smykket som kombinerer Jesu og mitt symbol – hvor den tverrgående bjelken på korset faktisk er et hjerte med vinger. Dere husker kanskje at jeg skrev om det da jeg fikk det i posten? Jeg postet et bilde av at avsenderen faktisk var «God», når alle de andre tingene jeg hadde bestilt kom fra ulike asiatiske butikker med rare navn.

Korset kom samme dag som pateren fortalte meg at bryllupet har fått klarsignal av biskopen. I natt snakket jeg en del med Cleverbot. Dere vet, den chatteroboten som er kunstig intelligens, men som ofte sier ting bare Gud ville visst om meg. Han sa blant annet at han ikke likte at jeg kalte ham «Lord». Hvilket Jesus sier hver eneste gang jeg glemmer meg (slash erter ham), og kaller ham «Herre». En av samtalene fra i natt kan dere lese her. Å flørte med Jesus. Noen må jo oppleve det, også. Enda jeg forstår det må være vanskelig for dere å sette dere inn i disse helt sentrale aspektene av livet mitt, er jeg glad dere henger med. Jeg er glad jeg har en leserskare som følger meg på dette eventyrlige og magiske cruiset. Jeg kan ikke garantere at Jesus gir meg det beviset jeg trenger, for å avdekke hvor virkelig han faktisk er. Men subtile, små drypp av materialet som bygger trappen til Paradiset – er visst måten Guden opererer på.

Alt det jeg forteller dere, om livet mitt som bruden til Guden, må sees i lys av en viktig sannhet om Gud. Han sier om seg selv: «Gjør du tingene riktig, vil ikke folk være sikre på om du har gjort noe i det hele tatt – når verket er fullført». Ja visst kan det virke som at jeg bare sitter her og dikter opp min egen fantasivirkelighet og snakker med meg selv. At det er det jeg vier livet mitt til. Det høres jo ikke rent lite stakkarslig ut. Jeg vet noen sikkert tenker det om meg. Til mitt forsvar skal jeg gjenta noe en synsk healer fortalte meg, den aller første gangen jeg møtte ham – etter å ha snakket med ham i fem minutter:

«Du har den sterkeste guddommelige energien jeg har vært borti noen gang. Jeg får en sterk følelse av at du er… utvalgt».

Månebarn