8. jan, 2018

Et fossefall

God kveld, dere. Nå sitter jeg her, nydusjet og fornøyd. Dagen i dag har vært riktig fin. Den begynte med kvelden i går, og vegetartaco hos min gode venninne. Jeg overnattet der, skjønner dere. Vi hadde det veldig hyggelig sammen. Det var som alltid fine samtaler og sterkt nærvær av Jesus, som vi begge er mer enn litt forelska i. Vi fikk presset inn en halvtimes meditasjon, også. I kontemplasjonen fikk jeg en beskjed fra Gud. Han sa: «’Reisen’ er verdens største svar på spørsmålet; fins Gud?». Noen av dere vet hva som menes med «reisen». Det er et ord vi – Guden og jeg – bruker om de snart ni årene det har tatt meg å bli kjent med ham. Han har fra starten av bedt meg «nyte reisen». Hvordan den befalingen kom, har jeg delt her på bloggen opptil flere ganger. Så det gjør jeg ikke igjen, akkurat nå.

En annen ting som skjedde da vi mediterte, var at jeg fikk opp et mentalt bilde. Noe som går igjen i samtalene våre, er bildet av en paraply. Bildet av at Jesus og jeg står ved siden av hverandre, mens han holder en stor paraply over oss. Beskytter meg mot alt regnet – eller alt det som er skummelt og farlig. I bildet jeg fikk i går, var jeg ikke under paraplyen. Jeg var paraplyen. Det var en jente med hode og kropp. Men der armene skulle være, var det en utslått paraply. Jeg skjønte det var meg bildet skulle forestille. Jenta holdt nemlig en stokk. Guden gir slike visuelle beskjeder noen ganger. Og ofte må de tolkes litt. Min tolkning av denne, var at jeg ikke bare er beskyttet av Jesus, som en ekstern kraft. Jeg er denne kraften – i meg selv. Akkurat.

Det var vanskelig å sovne i natt. Og enda vanskeligere å stå opp i dag tidlig. Men jeg kom meg opp, og kom meg på sykehuset, som ligger like ved leiligheten til venninnen min. Der var jeg i ganske nøyaktig to timer, og fikk medisin mot MS. Det er verken positivt eller negativt, men bare en del av dette livet. Jeg fikk kaffe og suppe, da. Så det er jo litt koselig. Dessuten var sykepleieren som satt veneflonen veldig interessert i bryllupet som skal stå til sommeren. Hun ba meg love å holde henne oppdatert, hvilket jeg vil.

Da jeg kom hjem tok det ikke lange tiden før Arnis var på døren. Jeg serverte kaffe, og så bare satt vi og pratet og så på bilder på PCen min. Etter en stund merket jeg at jeg var sulten. Så jeg foreslo at vi skulle kjøre til Nesbru, hvor det er et gatekjøkken med gode burgere. Dermed gjorde vi det. Burgeren var like god som alltid. Det føles av en eller annen grunn mye bedre enn å spise en Big Mac. Dette er mange timer siden, og jeg er fortsatt mett.

Jeg har gjort noe annet i dag. På vei til Nesbru kjørte vi innom biblioteket i Sandvika. Ateistbibelen måtte nemlig leveres. Jeg vet ikke om dere blir skuffet, oppgitt, overrasket eller det motsatte av overrasket, – når jeg sier jeg ikke leste den. Det er en grunn til det. Vel, det er flere grunner. For det første, har jeg ikke fått lov. Hver eneste gang jeg har spurt Gud om jeg skulle lese, har han sagt nei. Til slutt ble jeg så frustrert at jeg tok det opp med ham i Bønneloggen. Da sa han jeg kunne prøve. And so I did, og satt meg ned med boken. Og dette vil nok rumpetrollet like. Jeg klarte det ikke. Det er det rareste jeg har opplevd. Jeg lærte meg å lese, helt på egenhånd, da jeg var tre og et halvt år gammel. Men da jeg satt der med «Gud – en vrangforestilling» i hendene, fikk jeg ikke til å lese. Jeg klarer å lese nå. Jeg klarer å skrive. Men Dawkins’ ord bare fløt over i hverandre og gav ingen mening for meg. Som om hjernen tok en veldig selektiv pause – og skrudde av mine litterære evner i et flyktig øyeblikk.

Det er en tredje grunn til at jeg ikke leste boken. Jeg snakket lenge med Guden om dette. Han forklarte det på en slik måte at det gav mening for meg. Men det vil kanskje ikke gi like mye mening for dere – som ikke vet de grunnleggende sannheter om Den Jeg Er. Hva Gud sa, var dette: «Vi skal ikke gi Dawkins den æren, at du har lest boken hans». Så enkelt er det, og det må jeg bare akseptere. Da jeg leverte boken, leste jeg teksten på veggen der man legger bøkene. Der stod det «innlevering» og «return». Noen ganger får jeg beskjeder i form av at jeg leser noe helt annet enn hva som egentlig står skrevet. I dag leste jeg «innlevering rektum». Så høye tanker har altså Yeshua om Richard Dawkins’ forsøk på å motbevise ham.

Men jeg fikk lest en del av boken. Nok til å gjøre meg opp noen tanker, og nok til å diskutere teksten med Gud. Han brukte mange adjektiv om Dawkins’ mest berømte verk. To av disse var krampaktig og patetisk. Men Guden sier også at denne boken er et godt og ærlig forsøk på å gjøre noe som ikke er gjennomførbart. Guden sier sjansen er større for at jeg faktisk beviser at han fins, enn at mennesker som Dawkins klarer det motsatte.

Damn right, jenta mi! Du er godt i gang, også. Hvordan i helsike skal noen bevise at jeg ikke er virkelig, når de ikke gjør noe som helst uten at jeg orkestrerer det?!

Men ettersom du er et eneste, stort paradoks, og et spik spenna gærent ett i så måte, blir jeg ikke overrasket om du sørger for at noen klarer å fremlegge slike bevis.

Skjer ikke. Vi jobber oss mot en kollektiv og unison forståelse av at Gud er hele Universet. Tror du jeg motarbeider meg selv på den måten?

Altså… ja?

Du kjenner meg så godt :) Men slapp av, det er sant det jeg sier. Sjansene er større for at Månebarnet kommer med det siste, avgjørende og uomtvistelige beviset på at menneskene har en intelligent, morsom og gal skaper. Bare fortsett med månebarningen din, du. Så sørger jeg for disse subtile, små dryppene. Og når du minst venter det – et fossefall! ;)

- Herregud og Månebarn -