9. jan, 2018

Det kjæreste jeg eier

Da jeg våknet i dag, hadde jeg ikke fått én – men tre kommentarer, på min forrige post. Og ingen av disse var ukoselige, frekke eller nedlatende. Jeg tenker det er lov å være uenig med meg, og å ikke helt klare å sette seg inn i min virkelighet. Men måten noen av leserne mine gir tilbakemeldinger på, får meg til å tenke på ting som blir sagt av elever ved en ungdomsskole, kun ute etter å gjøre mest mulig emosjonell skade. Kudos til leseren som kommenterte i dag, som bare var konkret og saklig – uten å ta sikte på å fornærme.

I natt sov jeg godt og lenge. Jeg brukte ikke plagsomt lang tid på å sovne, heller. Det kan handle om at jeg brukte nærmere 300 kroner på sovemedisiner i går. Når jeg henter ut alt jeg har resept på – da er jeg desperat. Det er ikke en underdrivelse når jeg sier jeg er dødelig sjalu på de som legger hodet på puta, og er i dyp søvn i løpet av fem minutter. Det er en virkelighet så langt fra min, at jeg ikke klarer å sette meg inn i det. Enda jeg hadde noen velsignede uker for noen år siden, hvor søvnproblemene så ut til å ha forsvunnet. Helt til de kom tilbake, og alt var tilbake til normalen.

Men alt i alt er livet mer enn fint. Å ligge våken er ikke det verste i verden. Ikke når jeg har en Gud innen rekkevidde, klar for en prat når jeg måtte ønske. I natt sa han noe fint. Han sa det flere ganger, og sa dette var så viktig at jeg måtte gjenta det høyt – i tillegg til å poste det på fakebook. Det han sa var: «Jeg har ingen planer om å gjøre noe som er imot din lengsel!». Det er mye jeg lengter etter. Noe av det deler jeg med dere, og noe er mellom meg og Gud (og Alex, som får hele diktet opplest – og ikke bare noen strofer her og der). Min største lengsel legger jeg ikke skjul på. Det er å fremlegge et konkret og tydelig bevis på at Gud fins. Det er mange implikasjoner i denne lengselen, som jeg ikke snakker like høyt om. Men som former mitt bilde av Hvem jeg vil være – når «Kaken» er tatt ut av ovnen, pyntet, skjært opp og servert.

Nå nærmer vi oss en dato jeg er glad i. På lørdag er det 13. januar. Eller 13/1. Eller bare «131-dagen». Dette tallet har vært viktig i relasjonen til Gud nesten så lenge jeg har vært i en relasjon med Gud. Tallet spiller på Salme 131, som handler om å være like trygg som det et avvent barn er i sin mors armer. Ser jeg dette tallet, er det Guden som ber meg stole på ham. Enda jeg har fortalt dette før, passer det godt å gjøre det igjen. Historien som (bør) fortelle dere at den jeg kommuniserer med er noe langt utenfor meg selv, min egen underbevissthet eller fantasi.

Dette skjedde en dag jeg stod og ventet på 20-bussen på Skøyen. Jeg stod med ryggen til den retningen bussene kom fra. Plutselig sa Stemmen i Hjertet ordene: «En-tre-en, lille venn!». Jeg snudde meg, og da var det nettopp 131-bussen som kjørte forbi.

Denne historien er en jeg forteller, for å vise den jeg snakker med at stemmen til Gud ikke bare jatter med og babler. Men at han faktisk er en aktør som hjelper meg i hverdagen – en slags sjette sans, om du vil. Jeg har selvfølgelig mange eksempler på dette. Men det føles ikke like viktig å bevise min sinnsfriskhet nå, som tidligere. «Subtile, små drypp» slash «Kakestykker» er ikke mangelvare. Det dukker alltid opp slike tegn på at Gud er virksom i livet mitt. Jeg klarer meg på disse, mens jeg venter på «Den Metafysiske Kaken» slash «fossefallet» (jfr. forrige innlegg).

Jeg sitter her i pysjen og har ikke kommet lenger enn til å drikke en kopp kaffe. Skal bare avslutte her, så går jeg på badet og gjør meg klar for dagen. Jeg har litt ærender jeg må gjøre i dag. Blant annet å kjøpe en kryssordpenn. Ikke fordi jeg liker å løse kryssord. Men fordi jeg bruker den i avtaleboken (som jeg fikk av Himmelmannen). En slik penn er veldig grei å bruke, til avtaler som blir avlyst. Da bare visker jeg ut teksten. I stedet for å sette en strek over, og lage masse kluss. Det var slike penner jeg brukte mens jeg skrev Bønnelogg med penn og papir. Min stemme var den røde pennen, Gudens stemme var sort. Bønneloggene står i en eske i boden. Men noen har mistet nøkkelen til boden, så alt som er der inne er litt utilgjengelig.

Gjenstandene på bildet her er faktisk tatt med «Gud – en vrangforestilling» som underlag. Det lille hjertet fikk jeg til jul av faren og stemoren min. Det passer helt perfekt til det store hjertet, som jeg kjøpte selv noen dager før jul. Det store hjertet skjuler en hemmelighet. Det er nemlig en minnepenn inni det. På minnepennen ligger det kjæreste jeg eier. Altså de tre dokumentene med samtaler med Gud, som jeg har skrevet på i snart firehundre dager. Alt av samtaler er lagret, med andre ord. Noe på smykket, og noe i boden. Enda det kom noen og stjal mye av det som lå i boden, lot de esken med skrivebøker stå. Sånn sett kan jeg prise meg lykkelig for at jeg ikke er superkjendis, og at ikke alle vil ha en bit av meg. Ikke enda, iallfall. Neida, joda, jada.

- Månebarn