13. jan, 2018

Vi er Ett

Det er denne ukrainske mannen, som påstår han er Jesus. Jeg er skeptisk. Etter å ha fått disse meldingene, svarte jeg at jeg vil vite om han er Jesus, dersom han kan kommunisere med meg telepatisk. Jeg vet ikke om han tror han er Jesus, eller om han bare sier det som et merkelig og desperat forsøk på å sjekke meg opp. Han sier også han har tenkt til å flytte til Norge. Da sier jeg lykke til med det, og han spør hva problemet er. Jeg prøver å forklare at vi har ganske streng innvandringspolitikk i landet vårt. Da jeg skrev det, svarte han at han er «handsome man». Som om det løser alle problemer. Men jeg skal ikke henge ut noen. Synes bare det er litt pussig at jeg møter på så mange Jesuser i denne vandringen.

Men nok om det. Dagen er godt i gang, og jeg er langt mer fornøyd enn jeg var sist jeg skrev til dere. Det kan handle om at jeg ikke har vært ute av huset enda. Om et par timer skal jeg dra hjemmefra, for å gjeste Bønn for Oslo, nok en kveld. Det blir heldigvis mindre gåing i dag enn det ble i går. Så jeg kommer meg nok gjennom dagen uten impulser om å kaste opp eller gråte. Egentlig er det bare det lille stykket fra leiligheten min til toget, fra toget til bussen, og fra bussen til leiligheten til venninnen min – at jeg skal gå. Så kjører vi fra henne til Filadelfia. Piece of cake. Tror det skal gå smertefritt og som på skinner. Men tar med stokken, bare for sikkerhets skyld.

Det er hva jeg skal gjøre. Nå skal jeg fortelle litt om hva jeg har gjort – nå i dag. Jeg har nemlig hatt besøk av en god venn. Han som heter Fredrik. Han er virkelig et av de beste menneskene jeg kjenner. Vi har så gode samtaler. Rommet blir alltid ladet av sterk energi når vi møtes. Fredrik pleier ofte å melde om endringer i sin egen energi, i etterkant av et slikt treff. Veldig positive endringer. Han fanger opp Lyset mitt. Det har enkelte ganger vært like reaksjoner i kroppen hans, som når han har hatt en time hos en profesjonell healer. Jeg skal ikke si jeg sitter der og bevisst påfører ham healing. Men ett eller annet skjer, som han registrerer.

I natt fikk jeg en healing. Jeg og Himmelmannen avtalte å meditere sammen, rundt 00:30. Da vi var ferdige, spurte han om jeg kanskje ville ha litt healing til beina – som jeg nesten vurderte å amputere, etter gårsdagens strabaser. Jeg takket selvfølgelig ja til det. Gratis healing er et strålende frynsegode, når jeg har en Alex i livet mitt som booster frekvensen min i så stor grad. Jeg kan ikke si jeg merket de største endringene i beina. Men etter healingen var humøret flere hakk bedre. Min innebygde evne og vilje til å gjøre det beste ut av alle situasjoner, var igjen virksom. Og midt oppi dette, kom jeg over denne teksten: «I can bear any pain as long as it has meaning.» Dette er fra den boken jeg har lest som har gjort størst inntrykk på meg. Nemlig 1Q84 av den japanske forfatteren Haruki Murakami.    

Hva hensikten med mine prøvelser er, kan jeg ikke på stående fot forstå. Hvorfor jeg fikk MS, hvorfor jeg utrustes til å kjempe Gudens kamper – med en kropp som bare visner bort, sakte men sikkert. Enda jeg har fint lite fint å si om Paulus, vet jeg at også han hadde en torn i foten. At det var fysiske plager i hverdagen hans, som gjorde det vanskelig å gjøre de gode gjerninger. Kanskje er MS et bakteppe for det som skal være min egentlige gjerning. Det er oddsene mine mot verden, som kan minne om Davids størrelse sammenliknet med Goliat, kjempen David drepte med en slynge. I min glasset er halvfullt-tilnærming, føler jeg meg verken liten eller handlingslammet, enda jeg blir mer og mer handikappet. Hvorfor ikke? Oddsene er imot meg. Eller?

Nei, oddsene er ikke imot meg. Den eneste grunnen til at jeg tror jeg kan stå i denne kampen, den eneste grunnen til at jeg ikke legger meg ned for å dø – eller aksepterer at MS er et stort, lysende «game over», er han som fyller hvert rom i mitt indre. Som fyller hver kubikkcentimeter av hjemmet mitt. Som har sitt navn klistret over hele meg – med «property of» tatovert på hvert fiber av kroppen min. Og som viser seg i alle menneskene i livet mitt, de snille, de slemme og de som er et sted midt imellom. Han gjennomsyrer mitt vesen i så stor grad at enkelte, sensitive mennesker blir helt satt ut av kraften hans. Eller kraften min, ettersom Han og jeg er Ett. Akkurat. 

- Månebarn