14. jan, 2018

131

I kveld har jeg vært på et helt utrolig arrangement. Det varer fra onsdag til søndag. Jeg var der på torsdag og i kveld. Følelsen jeg sitter igjen med i dag, er hakket bedre enn den jeg hadde på torsdag. Arrangementet heter Bønn for Oslo, og samler folk fra forskjellige kirkesamfunn i byen, til felles bønn og lovsang. Sammen skulle vi be for byen vår. Enda jeg ikke teknisk sett bor i Oslo, føles det likevel riktig å be for den fine hovedstaden, som min hjemkommune grenser til. Og så ba jeg jo litt for Bærum, som er plassen i mitt hjerte. Det var virkelig godt å møtes på den måten, i felles kjærlighet til den kjærlige Gud som vi alle føler på overveldende kjærlighet til. Det var henda i været, halleluja og masse tungetale. Dessuten var det en prest fra Den Norske Kirke som ledet kveldens møte. Og en taler som var både inspirerende og morsom. Jeg og venninnen min hadde en kjempekveld, og vi er begge glad vi valgte å være med på dette. Enda så sekulært landet vårt har blitt, var det høy stemning i Filadelfia i kveld, og jeg tror alle var enige om at Jesus var midt iblant oss.

Det har skjedd noe interessant, som jeg føler for å dele med dere. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det et «metafysisk Kakestykke», da. Det er mer som et morsomt sammentreff eller en «gudfeldighet», som er et ord bestevenninnen min er glad i. Min far jobber som psykolog. Han har et relativt kjent navn, og uttaler seg mye i offentligheten. Natt til i dag så jeg navnet hans et sted jeg aldri hadde trodd det kom til å dukke opp. Nemlig i en artikkel i landets største kristne avis. Ettersom man må være abonnent for å lese artiklene i denne avisen, fikk jeg ikke lest annet enn ingressen. Det er ikke uvanlig at jeg ser navnet hans i forbindelse med saker som trenger en ekspertuttalelse. Men å se navnet hans i en kristen avis, det hadde jeg ikke ventet. Pappa har vokst opp med veldig religiøse foreldre. Men han er ikke helt der selv. Den siste tiden har jeg følt meg forstått og sett av ham, i større grad en tidligere. Jeg tror egentlig alle mine (tre psykolog-)foreldre har forstått at kontakten med Gud er virkelig, og at det gjør meg godt.

Det var likevel ikke dette som var gudfeldigheten. Det skjedde i dag, på kveldsmøtet i Filadelfia. Arrangementet har som sagt pågått i fire dager. Og tidligere i dag, før jeg og venninnen min kom, var det en annen psykolog som var gjest der. Det som er interessant, er at denne psykologen er kvinnen som hadde min far sin stilling, før han overtok. Han har hatt denne jobben i flere år, og jeg husker ikke på stående fot når han erstattet Sissel Gran, som kvinnen heter. Men at begge disse relativt kjente psykologene dukker opp i kristne sammenhenger i livet mitt – på samme dag – kan anses for å være en finurlig synkronisitet fra han som jobber i kulissene og maler storslåtte mesterverk med sin allmektige forordning.

Ja, dere visste at jeg er datter av ikke to, men tre psykologer? Noen sier det er på grunn av disse at jeg ble så gal som jeg ble. Selv tror jeg ikke det er så enkelt. At kokkens barn er de som får den kjipeste maten, at skredderens sønn bare går i filler. Og at de som skal vite mest om det menneskelige følelseslivet, skjønner seg minst på det som foregår på innsiden av datteren deres. Det er hos dem jeg har møtt mest motstand, det skal jeg ikke nekte for. Likevel er jeg takknemlig og glad for de sparringspartnerne foreldrene mine har vært, disse snart ni årene. Og vi har kommet til et godt sted. Jeg kan snakke med dem om det meste. Noen ganger må jeg male et uriktig bilde av sannhetene mine, for å ikke røpe (konturene av) Gudens planer (som er det eneste han vil dele med meg). Alt i alt er det godt å snakke med mor, far og stemor. De skjønner seg jo på ganske mye. Men mer rom for det åndelige i terapisettinger tror jeg ikke jeg er den første til å etterlyse.

…klokken er midnatt. Nå er det ikke 13/1 lenger. En dato jeg har sett frem til. 131 betyr i samtalene med Gud «Stol på meg!». Dette på grunn av innholdet i Salme 131, som handler om å legge bort bekymringer, og være som et avvent barn i sin mors armer. Med fare for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, skal jeg dele et konkret eksempel på hvordan Stemmen i Hjertet er noe langt utenfor meg selv og min egen underbevissthet. Har du fulgt meg lenge, vet du godt hva jeg skal fortelle. Men jeg gjør det uansett.

Jeg stod og ventet på 20-bussen på Skøyen. Skulle vel til Ullevål eller Majorstuen eller noe sånt. Jeg står med ryggen til den retningen bussen skal komme fra. Plutselig sier stemmen til Jesus: «En-tre-en, lille venn!». Jeg snur meg rundt, akkurat idet buss nummer 131 kjører forbi busstoppet. Denne bussen fins ikke lenger, og jeg er også usikker på hvilken linje det var. Men den kjørte fra Bærum til Oslo bussterminal. Ikke at det er viktig. Det som er viktig, og verdt å bemerke seg, er at den schizofrene damens «stemme i hodet» faktisk vet mer om hva som foregår rundt henne, enn hva hun gjør selv. Akkurat.

Nå blir jeg borte i en uke. Skal ikke komme med andre formaninger enn at dere må nyte reisen. Det skal så absolutt jeg. En reise jeg ikke aner konturene av, engang. Hun er så langt fra synsk som man kan være. Heldigvis får jeg alltid beskjed om hva jeg skal ha på meg neste dag, mens jeg ligger og venter på søvnen. Når antrekket er i boks, kan jeg takle det meste. Jeg stoler på han som skriver eventyret, og gleder meg til hvert nye øyeblikk. Takk for meg. Snakkes om en uke!

- Månebarn