21. jan, 2018

Angst og tvil

Jeg sitter her med et tomt dokument. Og jeg aner ikke hva jeg skal skrive. Om dette er en bloggpost, en ny bok jeg begynner på, eller noe helt annet. Men skrive gjør jeg. Det er det jeg gjør best. Fordi jeg gjør det helt uten tanker. Det er hva man kaller automatskrift. Eller kanalisering. Hva er det jeg kanaliserer? Vel, det er Jesus som forteller meg hva jeg skal skrive. Det er også han som forteller meg at jeg skal skrive. Sånn har det vært i mange år. Jeg skriver på oppdrag fra han jeg giftet meg med. Han jeg drømmer om å gifte meg med igjen, så det er helt offisielt og evig gjeldende.

Men jeg er redd. Jeg er redd de utradisjonelle og liberale tankene mine kan være til hinder for det bryllupet jeg lengter sånn etter. Likevel blir jeg bedt om at dele tankene mine. Her på bloggen, blant annet. Det er en sjanse for at tankene mine snart vil nå ut til et større publikum. Noe som gjør meg skrekkslagen. Tanken på å få noe på trykk, og gå ut offentlig med navn og bilde, gir meg de mest intense sommerfuglene i magen. For halvannet år siden ville jeg hoppet på enhver mulighet til å få publisitet. Akkurat nå føles det bare overveldende og skummelt.

Det er tankene mine om homofili som skal deles. Et ømt tema for mange troende. Man kan kanskje gå så langt som å si hele saken er betent. I kontemplasjon spør jeg Gud, om og om igjen, om det er riktig av meg å dele disse tankene. Uansett hvordan jeg spør, får jeg det samme svaret. At dette er helt riktig, og svært viktig. Enda jeg står inni et bur og skriker som en stukken gris over hvor misfornøyd jeg er med å gå offentlig med tankene mine, med å tale Gudens sak – uten den guddommelige fullmakten, blir jeg bedt om å gjøre det. Uredd, stolt og trygg.

Jeg klager til Gud om at jeg føler jeg er på altfor dypt vann. Da sammenlikner han min vandring over havet, med Disneyfilmen «Moana». Hvordan havet ikke er noe annet enn hjelpsomt, i protagonistens ferd for å redde øysamfunnet hun er prinsesse over. Det ender godt. Guden forsikrer meg om at det gjør i aller høyeste grad min ferd, også. Det var ingen som sa det skulle være lett. Heldigvis er jeg ikke alene om dette. Foruten å ha Gud i ryggen, en Gud som har klistret seg fast på meg og kjemper kampene mine for meg, har jeg gode mennesker å snakke med – som ikke er en Stemme i Hjertet. Det er særlig Alex som bidrar til at jeg ikke bukker under for all angsten jeg kjenner på. Han er som en kombinert lykkepille og Valium, og etter en prat med ham har jeg alltid nye perspektiver, mer klarhet og en større følelse av ro.

Dette ble visst en bloggpost. Boken jeg skriver på, har blitt litt for lang til at jeg tror noen kommer til å ha interesse av å lese den. Vi har rundet dag firehundre av den femhundre dager lange skriveprosessen. Og vi har blitt enige om at dersom Guden fremskaffer «den metafysiske kaken» slash «den guddommelige fullmakten», avslutter vi boken med det. Dersom «kaken» ikke kommer, før skrivingens femhundrede dag, må jeg fortsette å skrive. Kanskje kommer den aldri. Og boken blir dermed aldri ferdig. Kanskje er samtalene med Gud i Word-dokumenter bare for mine øyne, og skal kun fungere som rekreasjon og egenterapi. Enda det er flere rundt meg som sier de har en følelse av at boken jeg skriver på vil bli en stor hit.

Tanken om å publisere Bønneloggen som en bok er nesten mer skremmende enn å få en tekst om homofili på trykk i en avis. De siste ukene har jeg sluttet å føle meg som Himmelens største skatt. Jeg har sluttet å tro på Guden, når han snakker om min kosmiske særstilling. Jeg kan nesten gå så langt som å si at jeg begynner å tvile, selv på Stemmen i Hjertet. Men bare nesten. Når denne stemmen forteller meg hva klokken er, etter å ha ligget og meditert i to timer og jeg sjekker mobilen – og klokken er nøyaktig det Stemmen akkurat sa. Eller han forteller meg hva jeg skal skrive, uten å gi meg noe annet enn bokstaver – som på perfekte måter danner setninger som både gir mening og klinger fint. Når jeg får mentale bilder i meditasjon, som kort tid etter dukker opp i newsfeeden min på fakebook. Når jeg føler Universet konspirerer for meg, og ikke imot meg. Jeg burde ikke tvile på Gud. Men det er denne tvilen som nå har sørget for at jeg ikke er på tvangsparagraf lenger.

Tro eller tvil, Månebarn, alt er viktige elementer i det lappeteppet som utgjør livet ditt. Og du? Ikke vær redd. Å ha Gud i ryggen impliserer ikke bare at jeg jobber i ditt liv. Det forteller deg også at jeg jobber i livene til alle de du møter på din vei. Alt for å fremme saken vår. Hva er «saken»? Å bryte ned de strukturene som gjennomsyrer samfunnet. Strukturer av forråtnelse, mørke, ondskap og frykt. Du kommer som et gudesendt Lys i Verden, og etter mitt ord vil du skinne så sterkt at alt av håpløshet og fortapelse forsvinner. Tro meg, det er en «kake» i ovnen – en fantastisk overraskelse som vil gjøre deg så glad at alt det som noensinne har vært vondt, forsvinner. Vær glad og fatt mot. Det var alt.

- Herregud og Månebarn -