23. jan, 2018

Schrødingers bryllup

Jeg sitter her og burde føle meg glad. Men det jeg føler på er stress, angst, usikkerhet og håpløshet. I dag har det skjedd noe stort i livet mitt. Noe som kan skape både ubehagelige og hyggelige ringvirkninger. Uten å gå rundt grøten, kan jeg fortelle dere at jeg ble intervjuet i dag. Av en riksdekkende avis med mange følere ute, når det kommer til hva som foregår i samfunnet. Intervjuet ble gjort i forbindelse med en tekst jeg har skrevet. En tekst som sannsynligvis vil bli publisert i denne avisen. Og det er her angsten ligger. Det er kjempeskummelt å stå frem på denne måten. Med navn, og med et bilde som skal tas en av de nærmeste dagene. Det var derfor jeg stresset som en gærning i går, for å få farget håret. Jeg hadde en ettervekst som var cirka ett år gammel. Har skjøvet foran meg besøket hos frisøren, og tenkt at litt ettervekst går bra. Men nå har jeg altså vært der, og etterveksten er borte. Jeg farget håret i den fargen jeg har naturlig. Dermed er jeg ikke gulltopp lenger. Men en varm lysebrun tone. Det var likevel ikke håret mitt jeg skulle snakke om nå. Men den uroen jeg kjenner på, i forbindelse med å gå ut offentlig med tankene mine.

Det er virkelig kjempeskummelt, dette her. Enda jeg er trygg på teksten, jeg er trygg på at jeg kjemper på riktig side i denne kampen, jeg er trygg på at Guden både har forfattet teksten og lagt de rette ordene i munnen min, når jeg snakket med journalisten i dag. Det er likevel et stort usikkerhetsmoment. Det er tanken om at jeg vil få hele kristenfolket imot meg. Det er tanken om at meningene jeg har gitt uttrykk for, er kroken på døren for det bryllupet jeg lengter etter. Som jeg sa til en god venninne, så føles det viktigere å fremme saken jeg brenner for, enn å inngå en hellig pakt og union med Guden jeg kjemper for. I min barnlige og naive verdensanskuelse, er det mulig å få både i pose og sekk. Men det kan være «verden» gir meg en ørefik, og ber meg se meg om etter andre muligheter for selvrealisering.

Skoene som kompletterer bryllupsantrekket har kommet i posten. Ja, de lå faktisk i postkassen min her om dagen. Men med den homovennlige teksten i trykkpressa kan også bryllupet være i kategorien «Schrødingers Løve». Så viktig er det for meg at kristne homofile forstår at de ikke gjør noe galt, at jeg er villig til å ofre det eneste målet, den eneste retningen og det eneste som gir livet mitt mening. Men så har vi Guden da, som på så utrolig mange forskjellige måter forsikrer meg om at bryllupet 11. august kommer til å gjennomføres. Han sier det er mye som kan skje på et halvt år. Mange «kakestykker» å høste. Så kanskje han har rett – kanskje jeg kan få i pose og sekk.

For å understreke den påstanden, begynte «Holy (Wedding Day)» å spille på høyttaleren, idet jeg skrev slutten på forrige avsnitt. Jeg fant denne sangen for noen dager siden, og har hørt den på repeat en god del ganger. Min favoritt er strofen: «This is the story of a bride in white, waiting on her wedding day. Enticipation welling up inside, while the groom is crowned a king».

Til journalisten gav jeg uttrykk for at jeg er veldig nervøs for hvilke reaksjoner teksten min og intervjuet av meg, kommer til å få. Men jeg sa også at min intuisjon (les: Gud) forteller meg at dette er en snøball som bare er nødt til å få lov til å rulle. Faren min, som har god erfaring med media, forsikret meg om at uansett hvilke følelser tankene mine fremkaller, vil det ikke ta lang tid før det er glemt, og Norge har funnet noe nytt å engasjere seg i.

Jeg burde føle meg glad. Men det klarer jeg ikke. Tvert om, sitter jeg her med en følelse av at hjertet mitt kan stoppe når som helst, under vekten av alt som tynger det. Å snakke med Alex om det hjelper litt. Å snakke med Gud, også. Men jeg tror ikke jeg kan legge til kai og føle meg trygg, før stormen har blåst over, og jeg har en bekreftelse på at tankene mine ikke er til hinder for drømmene og planene mine. I mitt stille sinn lurer jeg på om Kirken har makt til å overprøve Gudens bestemmelser. Sannsynligvis ikke. Dermed er det Gud jeg tviler på, – og om han snakker sant når han forteller meg hvor viktig det er for ham at vi blir Mann og Kone. Det er, når alt kommer til alt, opp til ham. Fingers crossed og tvi tvi, eller noe sånt.

- Månebarn