24. jan, 2018

Stormen

God kveld, verden! Nå er det hakket mer virkelig, det som skaper så forvirrede følelser i meg. I dag har jeg nemlig møtt fotografen fra avisen som skal publisere teksten min. Alex sier de fleste bilder av meg blir fine. Jeg er ikke helt enig. Dermed fikk jeg Himmelmannen til å være med på å meditere for at fotografen plukker ut det fineste av bildene han tok, til saken de publiserer en av de neste dagene. Foruten å ha hatt en fotoshoot, har jeg vært på kjøretur med min beste venn. Det bringer tilbake mange fine minner – alle de gangene vi har kjørt i timevis for å se etter elg. Det var ingen elg å se i dag, dessverre. Men vi spiste en god pizza på roadtrippen vår. Så noe har jo skjedd.

*ringer pappaen sin* *får ikke svar* *prøver å skrive mer*

Jeg har det ikke så lett. Det er en vond følelse jeg ikke klarer å riste av meg. Følelsen av at jeg plukker folk på nesa med de liberale tankene mine. Eldgamle dogmer og strukturer jeg vet trenger å endres. Da jeg sa dette til journalisten i går, begynte hun helt uventet å klø i nesa og føle behovet for å nyse, idet jeg sa setningen; «Du skaper ikke varig endring uten å plukke folk på nesa». Kanskje var Guden med og kilte henne litt, bare for å understreke ordene mine. Men ja, jeg er redd. Jeg er veldig redd. Jeg er redd for å gjøre pateren sint. Vi har en veldig god relasjon, og det er alltid trygt og fint å prate med ham. Ville hatet det om det ble ødelagt.

Og nå har jeg gjort noe som kanskje vil gjøre pateren mer enn sint. Fotoshooten fant ikke sted hvor som helst, skjønner dere. Jeg og fotografen var faktisk i min lokale kirke. Der jeg går på messe, der jeg kommer og prater med presten, der jeg skrifter – og hele årsaken til at jeg kjøpte leilighet akkurat der jeg kjøpte. Jeg bor her jeg bor på grunn av nærhet til kirken. Hva hvis kronikken og intervjuet skaper så negative reaksjoner, at jeg blir ekskommunikert? Det er et skummelt ord, som betyr at du nærmest blir kastet ut av kirken. Og ikke får motta den hellige kommunion – altså nattverd.

Så kan man spørre seg, hva slags kirke er det jeg tilhører, hvis jeg ikke kan stille spørsmål rundt de vedtatte sannheter? Har jeg kastet håndgranater og spyttet på en helligdom med ordene mine? Gjør jeg uopprettelig skade? Kan jeg tilgis? Trenger jeg å tilgis? Når sant skal sies, aner jeg ikke hvilke konsekvenser handlingene mine vil få. Dermed føler jeg meg som en båt uten motor, seil eller årer – fullstendig underlagt havets strømninger.

Heldigvis er jeg kompis med havet. Enda det er en mager trøst. Selvfølgelig er det godt at Jesus forteller meg at alt kommer til å gå bra – ja bedre enn bra. Alle jeg snakker med forteller meg det samme. Bortsett fra bestevenn, som sa det sannsynligvis ikke var et sjakktrekk å holde fotoshooten i kirken, uten å spørre presten om lov først. Hvis det blir gjort en sak ut av det, får jeg forsvare meg ved å si unnskyld – men at jeg er en fan av å be om tilgivelse, heller enn tillatelse. Og jeg føler jo egentlig ikke jeg har gjort noe galt. Ikke når Gud styrer hver minste bevegelse, tanke, ytring og innskytelse. Det er, når alt kommer til alt, Gud jeg skal stå til ansvar for. Og relasjonen mellom Gud og jeg, har aldri vært bedre.

Det er bra du i det minste er trygg på meg, enda alt annet fyker rundt deg som vinden i en tornado.

Nå skremmer du meg.

Fordi du begynner å tenke på «dragsuget»? Den dystopiske forestillingen om at hele livsverket ditt, skjebnen din, din kosmiske særstilling – suges ut som i sluket i badekaret. Har vi ikke, gjentatte ganger, kommet frem til at «dragsuget» ikke eksisterer? «Stormen», derimot, er helt virkelig. Og du befinner deg i orkanens øye akkurat nå. Og du vet, ettersom jeg er glad i billedlige fremstillinger, og omtaler meg selv som både havet, fyrtårnet, livbøyen og kapteinen, er det mer enn riktig å kalle meg selv «stormen», også. Det er noe som angår alle mennesker på hele denne vakre planeten, ikke bare det bittelille Månebarnet. «Stormen» er en universell kraft som endrer hver eneste én av dere. Jeg skal ikke komme med et foredrag, men avslutte med et sitat fra en bok av den fremragende forfatteren Haruki Murakami:

«And once the storm is over, you won’t remember how you made it through, how you managed to survive. You won’t even be sure, whether the storm is really over. But one thing is certain. When you come out of the storm, you won’t be the same person who walked in. That’s what this storm’s all about.»

- Herregud og Månebarn -