25. jan, 2018

I morgen

Til menneskene som føler seg som dritt men som forsetter fremover, jeg er stolt av dere. Du er en kriger. Du klarer dette og veldig snart vil arbeidet ditt bli belønnet. Du kan ikke være modig uten å være redd.

I min stressetanketenking setter jeg pris på alle tegn jeg kan få fra Universet. Denne teksten var det en online-bekjent som hadde delt, i den fake boka. Jeg gav henne en stor «like», og vurderte å kommentere at det sannsynligvis var meg den statusen var ment for. Men jeg skrev ikke det. I stedet sendte jeg en varm tanke opp til Gud, trakk pusten og dykket ned under havoverflaten igjen.

Jeg føler jeg er på altfor dypt vann. Jeg føler jeg ikke klarer å holde hodet over vannet mer enn i korte, små pustepauser – før strømningene blir for sterke og jeg synker. Det er følelsen av å ikke ha kontroll. Å kastes frem og tilbake mellom hellig overbevisning og den mest lammende tvil. Det er bunnløs og intens irritasjon over at Guden sender meg ut i verden for å tale sannhetene hans – uten å fortelle verden at det faktisk er Gudens sannheter jeg taler. Altså den guddommelige fullmakten.

I går fortalte jeg dere at jeg hadde gjort noe dumt. Vel, jeg sa ikke det var dumt. Men utover kvelden i går, forstod jeg hvor dum jeg faktisk hadde vært. Det handler om at jeg og fotografen fra avisen hadde fotoshoot i kirken, uten å spørre presten om det var greit. Samvittigheten og fornuften innhentet meg i går kveld, og jeg følte det eneste riktige var å ringe presten og fortelle om hele avissaken og fotoshooten og alt som har skjedd de siste dagene. Presten var ikke glad for at vi hadde brukt kirken til det. Han sa han hadde satt pris på om jeg hadde spurt ham først. Selvfølgelig skjønner jeg at det er noe jeg burde gjort. Akkurat hva som foregikk i hodet mitt, hva som gjorde at det ikke falt meg inn å spørre presten jeg liker så godt, klarer jeg faktisk ikke å forstå. Det viser seg for øvrig også at presten abonnerer på avisen som skal publisere kronikken og intervjuet. Dermed er det ingen tvil om at han kommer til å lese det. Jeg har en avtale om å snakke med ham på søndag. Og hva reaksjonen hans vil være, er nok det mest forkrøplende usikkerhetsmomentet rundt hele denne opplevelsen.

*mediterer for å klare å fullføre innlegget*

…og der knakk du koden?

Ja. Herregud. Grunnen til at jeg er så redd for at livet mitt er over, er nettopp fordi jeg ikke har satt av tid til å ikke-tenke, mens stormen har rast i meg og rundt meg.

Det er nøkkelen, vet du. Nøkkelen til å kunne stå grunnfestet i min kjærlighet, når alt og alle synes å være imot deg. Det eneste du trenger å gjøre, er å skru av tankene. Du trengte ikke sitte lenge, engang, for å oppnå den innsikten. Meditasjon behøver ikke bety at du ikke skal ha en eneste tanke, i lange bolker av tid av gangen. Noen minutter holder i massevis. Nå dykker du ned igjen.

I stressetanketenkingen min glemmer jeg at jeg ikke kjemper denne kampen alene.

Men nå husker du det mentale bildet jeg gav deg – da kampen begynte?

Du som sitter på ryggen min i usynlig skikkelse, mens du styrer armene og beina mine.

Hvis det er tre ting jeg vil minne deg på nå, er det dette:

1: Frykten du kjenner på, er «en storm i et vannglass».

2: Gud styrer alt i deg og rundt deg. Du kan ikke pelle deg i nesa engang, uten at jeg bestemmer det.

3: Når du ikke husker på 1 og 2, må du i det minste huske å skru av tankene en gang iblant.

Takk, Gud.

Det er meg en glede å bistå deg i denne seilasen. Nå synes jeg du skal samle alt du har av viljestyrke, åndsnærvær og oppmerksomhet – og sette av en hel halvtime på ikke-tenking. Det vil betale seg, når du skal gå og legge deg snart. I morgen blir du en løve!

- Herregud og Månebarn -