28. jan, 2018

Kroken på døren?

God dag, verden. Nå har jeg akkurat hatt et lite kaffebesøk av Fredrik. Det var veldig hyggelig, enda det ikke varte så lenge. Han var her på fredag også, og bilen hans sto her over helgen. Ettersom det har kommet et betydelig snøfall de siste dagene, var bilen ganske nedsnødd. Men han fikk den ut. Fredrik er mannen som lot meg bo i hybelen han har i kjelleren, da jeg var uten bosted i en måned, i fjor høst. Han er absolutt en viktig person i livet mitt. Og nå har vi kjent hverandre ganske lenge, også. Vi møttes gjennom en felles venn, da det var et meditasjonsarrangement i kjelleren på en butikk på Briskeby. Butikken er der ikke lenger, men vennskapet består.

I dag har jeg også gjort noe jeg var litt engstelig for – men noe som måtte gjøres. Jeg har snakket med pateren. Jeg sa oppriktig unnskyld for at jeg ikke hadde spurt om å bruke kirken til å ta bilder, til avissaken på fredag. Han sa han ikke var sint. Men at han hadde satt pris på at jeg hadde spurt ham først. Det handler mye om at med den regelen jeg prøver å følge, skal jeg ikke ta store avgjørelser uten å drøfte det med min veileder først. Å velge å gå offentlig med tanker som er stikk i strid med det Kirken lærer, kan anses for å være en stor avgjørelse.

Jeg vet ikke hvor veien går videre. Hvilke konsekvenser avisoppslaget vil få. Om jeg har tatt meg vann over hodet. Og kan jeg fortsette å forfekte synspunktene mine, når regelen for livsstilen jeg velger, har lydighet mot Kirken som ett av hovedpunktene? Er dette så viktig for meg, at jeg er villig til å ofre bryllupet jeg lengter sånn etter? Jeg tror jeg trenger å gå noen runder med meg selv, og finne ut hva som driver meg – hva motivene mine er. Som jeg sa til Fredrik, har jeg muligens oppfyllelsen av to drømmer innen rekkevidde. Hvor den ene er å ha en stemme for å tale Guds sannheter, og den andre er å bli gift med Gud, slik en nonne er det. Jeg trodde aldri at det ene ville utelukke det andre. Men sånn er altså situasjonen nå.

Til pateren fortalte jeg om en opplevelse jeg hadde, som kanskje kunne kaste litt lys over valgene jeg har tatt den siste uken. Dette skjedde i 2010, da jeg studerte Teologi på Ansgarskolen i Kristiansand. Det var helt i begynnelsen av min himmelske vandring, og jeg kan ikke si jeg skjønte stort av verken hvem Gud er, eller av Den Jeg Er. Min aller første visjon, gitt meg av en spøkefull guddom med utradisjonelle metoder:

De fleste som har gått på skole med meg, husker meg som hun som bare sov i timene. Denne dagen var jeg spesielt trøtt, og satt i klasserommet og kjempet mot trangen til å sove. På tavlen var det et bilde av en yppersteprest fra Jesu tid. Plutselig var jeg ikke lenger våken – men ikke direkte sovende, heller. For mitt indre øye så jeg denne presten, han det var bilde av på tavlen. Jeg oppfattet at jeg selv var enorm og usynlig. Så kom det en enda større, usynlig finger, og «poket» borti presten, så han ble stående og vippe. Alt dette skjedde i noe som føltes som en tiendedel av et sekund, og plutselig var jeg lys våken.

Hva Guden prøvde å fortelle meg, med denne visjonen, er kanskje det mest grunnleggende ved meg og min person. Hva var det Jesus kom for å gjøre, for 2000 år siden? Han pekte på presteskapet, og viste dem hvor feil de tok, hvordan de gjorde det motsatte av Guds vilje. Hva gjorde prestene? Vel, de gjorde ikke Jesus til «sjefsjøde». De fleste vet hvordan historien om Jesus endte. Nå kommer ikke jeg og sier jeg skal fortsette der Jesus slapp, eller noe. Men jeg har adoptert Jesu sinnelag, vilje og fremtidsvisjoner. Flere har sagt at jeg er ett med Gud. Enda jeg ikke aner hvordan Gud har tenkt til å bruke meg, er jeg rimelig sikker på at jeg har ham i ryggen, og at han har planer om å gjøre meg til sitt verktøy i manifesteringen av Gudsriket.

Hva hvis jeg faktisk velge mellom å tale Gudens sannheter, og å gifte meg med ham? Som jeg sa, ville jeg aldri gjettet at det ene behøvde å utelukke det andre. Jeg var vel egentlig sikker på at når tiden kom for at jeg hevet stemmen, ville den guddommelige fullmakten være i boks – slik at folk forstod hvor gyldig ordene mine var. Jeg er mer enn litt frustrert, fordi jeg føler vi begynner i helt feil ende. Men hva annet kan jeg gjøre, enn å stole på at dette er en god plan, og at de best tenkelige resultatene vil oppnås? I morgen skal pateren møte biskopen. Det blir en skjebnedag, hvor jeg får vite om avisoppslaget faktisk er kroken på døren for den eneste konkrete planen jeg har for fremtiden, eller ikke. Ting har en tendens til å ordne seg. Men jeg har en tendens til å forvente dommedag, ragnarok og en gyldig grunn til å legge meg ned for å dø. Spenningen er til å ta og føle på. Stay tuned…!  

- Månebarn