29. jan, 2018

Praksis hos Gud

Det eneste fornuftige jeg har gjort i dag, er å lage grøt til middag. Ja, og snakke litt med Gud, meditere og få en beroligende beskjed fra presten.

Hva var beskjeden?

Pateren har møtt biskopen i dag. Og avisoppslaget fra fredag ble ikke nevnt med ett ord.

Hvilket betyr at…?

…at jeg sannsynligvis blir gift, slik jeg håper på og drømmer om.

«Vi» blir gift. Ikke bare «du».

Det er implisert. Man kan vel ikke gifte seg med seg selv. Enda det sikkert finnes folk som gifter seg med seg selv. Carrie gjorde det, i en episode av Sex and the City.

Og så finnes det en kvinne som er gift med en bit av Berlinmuren.

Sammenlikner du meg med henne?

Aldeles ikke. Mannen du gifter deg med, er virkeligere enn mange av menneskene i verden. Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde. Jeg er det mest konstante og eksisterende i alt av eksistens.

I perioder hvor hele virkeligheten min føles relativ, er det noe i det. Du er trofast, stødig og uforanderlig. Enda jeg ikke helt klarer å koble deg til den gammeltestamentlige guden.

Du har vanskeligheter med å se for deg meg tvinge noen til å drepe sitt eget barn, eller slakte ned hver eneste førstefødte i et folkeslag som går mitt elskede Israel imot?

Det er som om den Gud jeg kjenner og den guden verden blir kjent med i bibelen, er to helt forskjellige personer.

Kanskje oppgaven din er å la menneskene bli kjent med den kule Guden du kjenner så godt?

Er ikke det i stillingsbeskrivelsen? Yrke: Formidler av Guds gode natur.

Det er en stor del av jobben, ja. Men du er en flerbrukskvinne, og skal fylle mange stillinger i dette himmelske ansettelsesforholdet. Skal man sammenfatte yrket ditt med én definisjon, har vi denne: Ambassadør for Himmelen.

Men som jeg gjentar – på uendelig mange ulike måter – mangler jeg en «guddommelig fullmakt». Det er som et vitnemål, så de skjønner at jeg er godt nok utdannet til å ha denne jobben.

Da kan du jo anse deg selv for å være utplassert i et praksisforhold, mens du venter på å tre inn i stillingen.

Fortsatt en disippe-L, med andre ord.

Alt du møter på, i denne seilasen, er med på å utruste deg med de nødvendige evnene du trenger – i det som skal være din egentlige gjerning. Vi er godt i gang, og oppgavene du blir gitt vil gradvis bli vanskeligere.

VANSKELIGERE enn nå? Men jeg klarer jo så vidt å holde hodet over vannet, slik ting er. Skal du virkelig skru opp nivået enda mer?

Du vokser med oppgaven, skatt. Det var ingen som sa det skulle være lett. Men å «månebarne» innebærer at du kun får ting jeg vet du kommer til å klare.

Greit. Kast meg ut i det. Jeg er klar! (Og skrekkslagen… men det vet du jo)

Du kan ikke være modig uten å være redd :)

- Herregud og Månebarn -