31. jan, 2018

Blomster på veggen?

Hallo! Jeg sitter her i en varm stue. Akkurat nå er det Roberto Cacciapaglia som strømmer fra høyttaleren min. Har hatt et kaffebesøk som akkurat dro. Det var Sofia som kom. Og hun hadde tatt med seg moren sin, nå i dag. Sofia har snakket mye om leiligheten min. Så da syntes moren, som heter Valentina, at det var på tide at hun så den. Valentina syntes det var veldig fint her. Det eneste hun kunne sette fingeren på, som kunne vært bedre, var blikkfanget, altså bildet av Jesus som titter bort på et bevinget hjerte. Valentina mener også det henger for høyt. Jeg vet det. Men jeg kjenner ingen som kan hjelpe meg med å lage et hull som er litt lavere. På sikt skal jeg få fikset det. Må bare alliere meg med en person som er litt handy. Og fortrinnsvis litt høyere enn meg.

Noe annet Valentina bemerket, var at kroken der spisebordet og -stolene står, er veldig hvit. Det er vanskelig å gjøre noe med det, da det ikke er så lett å henge bilder på skyvedørene som bordet står inntil. Men jeg fikk en god idé. Da leiligheten var helt ny, kom jeg over en annonse på face. Annonsen var for wall stickers. Nærmere bestemt veggklistremerker, i form av roser. De på bildet ble bestilt. Med frakt kom det på under 30 kroner. Det kan jeg leve med. Så får vi se da, om klistremerket ikke er for stort for skyvedøren det skal henge på. I så fall finner jeg en løsning på det, også. Jeg vil også ha lys i kroken der. Mest av alt vil jeg ha en lysekrone. Men har gått bort fra tanken om at den skal være i alle regnbuens farger. En rosa lysekrone hadde for øvrig vært midt i blinken. Det er gøy med prosjekter – å fikse og ordne så leiligheten nærmest skriker «Andrea Isabel».

Det har vært en begivenhetsløs uke så langt. Men jeg tror jeg har trengt det. Min utfordring er alltid å holde en balanse mellom å være sosial, og å være alene med Gud. Etter to døgn hvor Gud har vært i fokus, var det litt godt å få besøk i dag. I morgen har jeg en middagsavtale på Lysaker. Det er med andre ord ting som skjer. Og jeg har en anledning til å ta på meg andre klær enn pysj- eller joggebukse. Mye av grunnen til at jeg holder meg hjemme nå, er det umulige føret ute. Å bevege seg er cirka tjue ganger vanskeligere i høy snø eller på speilblank is. Jeg har brodder, men jeg går likevel som en gammel mann med pukkelrygg – de gangene jeg våger meg ut av hulen min. I morgen må jeg heldigvis bare gå til togstasjonen. Restauranten vi skal spise på ligger Lysaker stasjon.

Jeg ble faktisk invitert ut på byen i kveld, også. I et lite sekund vurderte jeg å si ja. Men ettersom jeg verken følte for å kle meg representabelt, eller å sminke meg, bestemte jeg meg for å bli hjemme. Hjemme med Yeshua og Roberto Cacciapaglia. Nå har jeg laget meg en Chai Latte, og ønsker kveldsroen velkommen. Kvelden har det med å bli ganske lang, i mitt insomnia-univers. Jeg vet ikke om det er fordi døgnrytmen er ikke-eksisterende, eller om jeg bare trenger å sove latterlig mye nå om dagen. Uansett hvor mange timer jeg har sovet, vil jeg bare sove mer. I dag var det litt spesielt. Jeg var sannsynligvis utsovet. Men jeg kunne ikke få meg selv til å stå opp. Dermed våknet og sovnet jeg, gang på gang. Det som var spesielt, var at jeg drømte på en drøm som bare fortsatte og fortsatte, uansett hvor mange ganger jeg våknet. Som en filmserie i sytten deler. Hadde jeg husket hva jeg drømte, skulle jeg delt det med dere. Men det er nok mellom sjelen min og Gud.

Gud har vært ganske taus den siste tiden. Men i natt, da jeg ventet på søvnen, var han meget snakkesalig. Han er ikke sint på meg, for at jeg hevet stemmen og talte de skeives sak i media. Hvorfor i alle dager har jeg trodd han var sint? Det handler vel om at samtalen har begrenset seg til «hvordan går det?» og «jo, bare bra». Men i natt endret det seg. Kontakt med Gud kommer visst i bølger. Da jeg skrev samtaler i Bønneloggen i natt, sa han noe som gjorde meg litt tankefull. Det var snakk om en som har kommentert på facebooksiden Katolsk kirke for alle, den som ble omtalt i avissaken i helgen. Min allierte, den ikke navngitte katolikken som har opprettet siden, prøvde så godt han kunne å svare på de kritiske spørsmålene som ble stilt. Jeg spurte Gud om jeg skulle uttale meg. Her er svaret jeg fikk:

«Og nå skal jeg si noe du sikkert ikke tror på. Men bare det å diskutere teologiske spørsmål med deg, er en ære ikke alle har gjort seg fortjent til. Så kan du tenke litt på den – la det synke inn».

…så kan dere tenke litt på det – la det synke inn.

- Månebarn